Fra Vida Vagabond blir haimat

Vida ba om en bolle da pappa kjøpte avis og kaffe før de gikk inn på flybussen, men nei da: De har matpakke og juice hjemmefra, og hun prøver å få i seg en halv tørr brødskive med leverpostei – det er ikke lett med dykkermaske på – mens pappa koser seg med kaffen og avisa, der det står om krig. Av og til står det om fred, men stort sett står det om krig.

– Det er forferdelig, sukker mamma, som leser over pappas skulder.

Vida putter snorkelen i munnen. Stemmen blir morsom i den.

– Ja, det er VIRKELIG FORFERDELIG, sier hun.

Mamma og pappa skvetter. De andre skvetter nok også. Vida ser seg rundt og teller ti andre passasjerer. En ung dame sover. En mann som ser afrikansk ut, smiler til henne.

– Live, knurrer mamma.

– VERDEN KAN VÆRE GRUSOM, sier Vida, veldig høyt og tydelig, og hun har lyst til å si det på engelsk også, siden det ikke er sikkert at alle kan norsk, men hun husker ikke …

– Ta deg sammen, kjefter mamma og tar tak i snorkelen for å rive maska av.

Vida vrir seg vekk og ned fra setet for å sette seg fram til pappa. Men hun ombestemmer seg, for pappa vil sikkert prøve på det samme. Hun går heller bak til mannen som ser afrikansk ut. Han har dress på seg. Og slips. Han smiler igjen. Det blinker i en gulltann.

– Hello, sier hun gjennom snorkelen.

– Hei, sier han.

Han smiler, nikker og ser ut på mørket. Vida puster mer dogg i maska, sånn at hun ikke ser mamma og pappa. Hvis de kommer bak for å hente henne, skal hun si at de er kidnappere.

Vida håper at mamma og pappa har glemt noe viktig, sånn at de ikke kan reise likevel. Da rekker hun akkurat skolen. Hun må snufse når hun ser det for seg. Kroppen er full av vann, og av og til presser det seg ut gjennom nesa og øynene. Og det er barnslig – hun vet jo det.

– Barnslig, barnslig, barnslig, hvisker hun.

– Det ordner seg, sier mannen.

Det er som om han sier det til seg selv. Vida nikker likevel. Mamma og pappa prøver stadig å vinke henne fram igjen.

– Mamma og pappa pleier å si at livet ikke er rettferdig, sier hun, liksom til seg selv. – Og det har de jammen rett i.

Gulltannmannen nikker igjen.

– Farmor ville likt deg, sier hun, mens hun nikker sånn som han.

Når hun tenker på farmor, blir hun våt i øynene igjen.

– Gråter du? spør han, bare at han sier ”groter” og ikke ”gråter”. – Er du lei deg?

– Pø, svarer hun. – Det har jeg vokst fra.

– Vi blir aldri for store til groting, sier mannen.

– Når man går på skolen og lært en del, begynner vel gråting å bli litt barnslig, sier Vida.

Mannen smiler. Vida skulle gjerne visst hva han heter. Han har kanskje et vanskelig navn.

– Hva mente du med at farmora di ville like meg? spør han.

– Hun er glad i høye mørke menn, forklarer Vida. – Det sier hun alltid.

Han ler. Gulltanna blinker. Når hun forteller farmor om ham, kan hun kalle ham Gulltann. ”Du ville ha likt Gulltann,” kan hun si. ”Han er høy og mørk og rik.”

– Er du rik? spør hun, men da slutter han å smile, og ikke svarer han heller.

– Skal du fly og besøke farmora di? spør han etter en stund, bare at han sier ikke ”besøke”, men ”besoke”.

– Dessverre, sier hun. – Hun bor hjemme.

– Hvor skal du, da? spør han.

– Du er fryktelig nysgjerrig, sier hun. – Jeg skal til … Do-mi-ni-kanske Re-pu-blikk.

Hun sier det tydelig, for da sier hun det riktig. Hun har sagt det til seg selv noen ganger, og da har hun sagt Domunikanske Republikk, Dominikanske Rebuplikk, Domikanske Republikk og Dominikanske Replikk. Hun kan like gjerne kalle det Dummenikken.

– Jeg skal svømme med hai, legger hun til. – I en vannpark.

– Joye meg, sier han. – Den dominikanske republikk.

– Det er i Karibia, forteller hun. – Det ligger ved siden av Haiti. De er naboer. Men pappa sier at de ikke er gode venner. Kanskje de kan låne sukker av hverandre, eller en snømåke. Men hvis den ene ikke leverer den tilbake, blir det krangling igjen.

– Sant, nikker han. – Sant, sant.

– Nei, ikke snømåke, kommer hun på. – De har jo ikke snø der. Jeg mente gressklipper.

– Men det er veldig fint der, smiler han.

– Skal du dit? spør hun, og hun føler seg litt dum som fortalte om noe han visste fra før.

– Jeg skal til Finnmark, sier han. – Jeg bor der. Jeg heter forresten Ronny.

– Oi, sier hun, og hun nikker litt, sånn som han gjør, og så nikker hun enda litt til.

Mamma har nemlig mast om at de må se Finnmark, og tenk om … Er det dit de skal? Har de narret henne? Skal de ikke til Karibia og bade dagen lang? Karibia er tross alt bedre enn Finnmark, så vidt hun vet. Finnmark er iskald og mørklagt. Hva skal hun da med dykkermaska? Er det hai der? Skal hun snorkle i ishavet?

– Mamma, roper hun. – Hvor skal vi?

– Den dominikanske republikk, svarer mamma lavt. – Du husker vel det!

– Dere lurer ikke meg! roper hun.

– Vida Live! sier pappa. – Ærlig talt!

Vida hermer: ”Ærlig talt!” Hun har uansett lov å være morgengretten klokka fire om natta. Hun har ikke bedt om å reise ut av landet på et slikt … udugelig tidspunkt. Hun har ikke bedt om å reise. Hun fikk ny boblejakke til jul – gul, kul. Hun har brukt den to ganger, og så reiser hun fra den. Filip fikk mengder av lego, og han liker at hun bygger med ham. Og så er det trehytta … Hun blir helt … ååååå av å tenke på det. Når hun kommer hjem igjen, er de sikkert ferdige. De har hjulpet hverandre. Filip har kanskje fått en ny bestevenn som han har bygget all legoen med. Vida tenker de ikke på før hun plutselig står der, og da må hun spørre om hun kan få være med. Det blir nesten som å komme til et nytt sted der du ikke kjenner noen og ikke forstår hva de sier eller ler av.

– Det kan du si! roper hun til mamma. – Barnemishandler!

– Kom her! snerrer mamma.

– Nei! svarer Vida.

– Nå må du ta deg sammen! hveser mamma, og pappa banner.

De er visst enda mer morgengretne enn henne.

– Joye meg, mumler den mørke mannen med gull i munnen.

– JØYE MEG! roper hun.

Mamma reiser seg og kommer mot henne i en viss fart. Vida reiser seg likegodt frivillig.

– Unnskyld meg, sier mamma strengt til mannen, som ser litt redd ut. – Vida er …

Mamma sier ikke mer. Hun bare sleper Vida framover midtgangen og stabler henne opp i setet, innerst mot vinduet. Vida klarer å snu seg og vinke til mannen. Han rister på hodet.

– For en unge, mumler mamma.

Vida har en klump i magen, som om hun er redd. Det er vel sånn det er å være kidnappet.

Tilbake til utgangspunktet