Eg skal føde. Eg
har fått ei pille, ei pille til og ei sprøyte i baken, og eg ventar på at
barnet skal kome ut. Det har tatt nokre dagar. Eg har kome, venta og blitt
undersøkt og informert av fagpersonar. Vi har snakka med overlegen og sosionomen,
gått heim att, kome tilbake, og no ligg eg i det kvite rommet, og mannen min
sit ved senga og ser på meg med alvorleg blikk og munn. Jordmora kjem og kjem,
pratar, steller, spør. Ute regnar det. Det er fint at sola ikkje skin. Kvelden
før gjekk sola ned på eit heilt unaturleg raudt vis, nesten som i Asia eller
Afrika, men skulle det same skje denne kvelden, har vi med eit mirakel å gjere.
Timane går og
vatnet går med eit brus. Eg skrik opp, for det gjer innihelvete
ilt og eg trur det er barnet som kjem stormande. Eg ropar på ein måte eg aldri
har ropt på før, og eg tør ikkje sjå før eg har kjent at det ikkje ligg noko
barnaktig mellom låra. Eg gløttar på dyna og ser at det ikkje lyser mørkt, men
kvitt. Fint, seier jordmora mildt og skiftar overlaken. No gjer det ikkje
lenger så ilt, smiler eg til mannen min, som smiler tilbake. Vi trudde vi
skulle spele bokstavterningspel. Det gjer vi alltid når vi er på reise, og er
ikkje dette ei reise, så veit ikkje eg. Men det like uaktuelt å spele
bokstavterningspel som å ta ein tango for to.
Eg får ny
stikkpille og ny sprøyte. Riene blir sterkare. Eg må på do, men tør ikkje, for
eg fryktar at barnet skal kome. Det er ikkje rett at det skal kome ramlande
slik, i eit bekken, i eit lite rom utan vindauge. Eg mannar meg stadig opp, men
kvar gong eg lettar på dyna, slår frosten meg. Tennene smell mot kvarandre som
kastanjettar, og eg kryp saman i fosterstilling. Jordmora meiner at eg godt kan
gå litt rundt, men eg vil berre liggje og ikkje fryse og ikkje sjå på gravide
kvinnfolk og nyutklekte krek i korridorane. Når vi
får fiskekaker, et eg i horisontal stilling. Mannen min seier så lite at eg
prøver å få i stand ein krangel. Det er ikkje lett å prate akkurat no, seier
han. Men jordmora pratar om han ho elskar og ein ferie og ein hund ho
har vurdert å adoptere. Orda renn ut av henne, og fytti, det gjer meg godt. Ho
har ikkje tatt imot eit prematurt barn før, seier ho.
Eg pustar med
magen, vaklar ut på badet, tissar, kryp opp i senga att, seier hurra og drikk
eit halv liter vatn. Det er kveld no. Riene framkallar tåpelege klynk. Smerta
pressar seg underleg ned mot rumpa. No kjem barnet snart, gut eller jente,
daudt eller levande. Viss det er levande, vil det leve i nokre minutt, seier
dei. Folk seier så mangt. Alt er mogleg, seier jordmora og smiler mildt igjen.
Eg trur ho må vere kristen på ein ideell måte. Ho stryk meg over handa og har
gitt meg to klemmar, og når eg takkar henne fordi ho er så snill, takkar ho meg
fordi ho får vere med meg akkurat no. Alt er mogleg, gjentar eg og bit tennene
saman i ei ri som riv meg opp. Det kan skje eit fint lite mirakel, stønnar eg.
Livet er trass alt eit under.
Så: Dauden
Eg har fått eit barn. Eg har
født eit barn for første gong. Det er ein liten gut. Eit knøtlite
menneske. Det låg i magen, og no ligg det i hendene mine. Det er både rett og
urett. Eg ser på kvar millimeter av han. Han er atten centimeter lang og det er
snakk om millionar av millimeter. Han har perfekte små tær med perfekte små
tånegler og perfekte små fingrar med perfekte små fingernegler. Eg har lyst til
å kysse dei, men tør ikkje, for det vil kanskje verke sjukt å kysse ei så lita
barnehand. Eg kjenner forsiktig på knea, tynne som tannpirkarar. Tissefanten er
den minste fant eg nokon gong vil få sjå – nesten usynleg. Leppene er fint
forma i det dønn alvorlege andletet. Munnen kan ikkje smile. Nasen luktar
ikkje. Øyrene lyttar ikkje. Ingenting er som det burde vere. Men eg er heilt
rolig. Tårene har slutta å vaske nedover andletet og pusten går som han skal gå,
inn, ut. Frosta jagar ikkje lenger gjennom kroppen. Eg er varm. Eg er
levande. Inni meg er det tomt. Eg har jobba hardt og pressa morkaka ut – det
var ein dritjobb, men eg skal ikkje klage: Frå no av er kroppen berre min,
blodet berre mitt.
Jordmora vaskar guten og kler
på han ei idiotisk fin lita kvit hue med dusk. Ho seier at eg kan ha han inne
hos meg så lenge eg vil, til og med heile natta. Ho spør om vi vil gje han eit
namn. Eg ser på mannen min. Vi kan kalle han Knerten, seier eg og ler kort. Knerten
er Knerten. Han kom som ein Knert og drog som ein Knert – poff.
Vi skal sitje igjen med to knøtsmå fotavtrykk og to knøtsmå handavtrykk, eit par bilete og ei overraskande stor
mengd stort sett kvite blomar som bukkar under i løpet av ei veke fordi sommaren
ikkje berre er original, men varm, og er det ikkje slik at dei varme somrane
medfører fleire tårer enn dei kalde? Eg ser så hardt på Knerten at det svir i
auga. Men det nyttar ikkje. Det vil ikkje skje noko under. Det vil ikkje ein
gong skje noko underleg. Han vil ikkje leve. Han er stokk daud.
Mannen min meiner at det
kanskje ikkje er bra for meg å ha Knerten hos meg så lenge. Det er kanskje nok
no, seier han, og eg begynner å sutre som om verda snart skulle gå under. Men gubbevaremegvel – han har jo rett. Og det er kanskje no vi
skal spele bokstavterningspel eller kanskje skrive ei adjektivforteljing. Når
jordmora kjem inn att, seier eg at ho kan ta guten med seg. Eg seier ikkje
farvel og eg kyssar framleis ikkje den aller minste fingernegla. Eg seier ikkje
at freden eller guden skal vere med han, for kva skulle det vere godt for? Vi
går heller vidare, seier eg til mannen min, og han held meg inntil seg som om
eg var eit barn, og vi gret og avtaler at vi skal dele ei flaske trehundrekronersvin og sjå to engelske komediar når vi kjem
heim ein gong utpå neste dag, når eg kjenner meg sterk nok. Eg har han, hulkar
eg. Vi har kvarandre. Til dauden skil oss, seier eg, og så subbar vi inn på
kjøkkenstova og finn oss ein kopp automatkakao og ei vestlandslefse med kanel
og sukker. Det er godt med vestlandslefse, gumlar eg,
og mannen min set tommelen i vêret. Det er no livet tek til.