Slik han ser det
Han ble glad da hun kom hjem. Nå nettopp, halv sju, litt tidligere enn normalt.
Det er fredag, og hun er i godt humør. Hun har vært på polet, og så har hun handlet god helgemat og snacks. Hun går inn på kjøkkenet med posene, setter varene på plass.
Hun har på seg mørke dongeribukser og en rød strikkegenser med høy hals. Genseren, som han har sett før, er så tynn at han kan skimte den svarte bhen under. Han har ikke sett buksen før. Men hun har mye klær, og dette er en rimelig ordinær bukse med rette ben og normalt store baklommer.
Hun tar med seg krystallglass og den ene vinflasken inn i stuen. Hun åpner flasken og skjenker i. Etter hennes syn er det en del av fredagskvelden, det å ta seg et første glass mens man venter på eventuelle gjester eller på å gå ut og treffe noen. Men før hun drikker, fester hun håret i nakken med en strikk, slik hun gjerne gjør når hun kommer inn døra. Håret begynner å bli langt. Hun har ikke klippet det på nesten et halvt år. Det passer ham utmerket. Kvinner skal ha litt hår, etter hans syn.
Han løfter glasset sitt og smaker på vinen. Det er Dolcetto d’Alba, mørk og fyldig. Vinen passer til stunden. Han drikker igjen før han hever glasset mot henne.
– Skål, sier han lavt.
Hun svinser rundt i stuen. Først setter hun på en CD, så går hun tilbake til stereoanlegget for å skru opp. Deretter rydder hun det vesle som er å rydde. (Hun liker å ha det ryddig rundt seg.) Hun fjerner noen papirer fra bordet, legger dem i den øverste skuffen på kjøkkenet. Det er en regning, et tiggerbrev fra en hjelpeorganisasjon og et brev fra forsikringsselskapet, vet han. Noen slo nettopp inn bakruten på Forden hennes, og hun får det selvsagt dekket. Det hendte om natten, mens hun sov. (Vel, sov og sov. Han var ikke til stede, men kan tenke seg til at hun ikke bare sov. For han vet at hun hadde med seg en idiot hjem. En kollega som hun er blitt altfor intim med. Fyren har en sjefsstilling. Hun er bare konsulent.) Hun vet ikke hvem som knuste vinduet, og det plager henne, men ikke voldsomt. Sånt skjer.
Hun tar med seg en tørr fille tilbake, gnir vekk et par flekker på glassbordet. De to engelskspråklige ukebladene som ligger på bordet, legger hun på hyllen under. Det ligger en mengde blader der fra før. (Hun liker disse dumme damebladene, med sine magre modeller og banale reportasjer.) Det ligger også en bok der. Det er White Teeth av Zadie Smith. Hun leser den på engelsk for å forbedre språket, men det går tregt. Hun er halvveis. Han har lest den selv, parallelt med henne, men mye raskere. Grei bok. Ikke mer.
Hun glatter ut sofatrekket, drar i ryggputene for å gjøre dem mer firkantede. Deretter åpner hun det ene vinduet på vidt gap. Luften trengs å skiftes ut før gjestene kommer, mener hun. Hun retter på gardinene i begge vinduene. Så går hun inn igjen på kjøkkenet. Hun synger sammen med vokalisten i bandet hun lytter til. Han tror det er Travis.
Kjedelig, tenker han. Kjedelig å ikke se henne. Han ser bare litt av kjøkkenet fra der han sitter. Litt gulv og enden av kjøkkenbenken. Fire skuffer og ett skap nede, to skap oppe. På gulvet er det terrakottafliser. Kjøkkeninnredningen er mørk. (Hun har god smak, i likhet med ham.)
Han tar en slurk, tenner en sigarett. Han studerer bildet som henger ved siden av kjøkkendøren. Hun kjøpte det for bare to uker siden, på auksjon. Tusen kroner. Han kjøpte ingenting selv, men liker maleriet. Det uttrykker varme. Motivet er en mann og en kvinne som sitter på kanten av en klippe, og selv om ingen andre ser det, er det tydelig at solen er i ferd med å gå ned. Det er ikke bare det at man ser det på himmelen. Det er også merkbart i måten de to betrakter horisonten på. Kvinnen har halvlangt hår, som henne. Mannen har helt kort, mørkt hår, som ham selv. Kvinnens hode hviler mot mannens skulder.
Der kommer hun inn i stuen igjen. Hun bærer på en stor skål med blå druer og en liten skål med nøtter. Hun pleier å servere en blanding av nøtter. (Mandler, chilinøtter, cashewnøtter og peanøtter.) Skålene er i samme design, enkle og i blått glass. Hun synger. Han lurer på om hun ikke skal skifte klær snart. Og jo, hun forlater stuen igjen, går inn på soverommet, der hun har et uvanlig stort garderobeskap. Hun kommer rett fra SATS og er ferdigdusjet. Heldigvis. For det er kjedelig å vente mens hun dusjer.
Han drikker, går en liten runde i stuen, kikker på avisen som ligger på det vesle bordet i kroken ved vinduet, setter seg igjen, tar noen peanøtter. Han liker egentlig best det enkle, tenker han idet hun kommer inn i stuen igjen, iført en ny kjole, sid, mørkrød og – nettopp – enkel. Ermeløs. Perfekt utringet. Han mister nesten pusten. Du er helt nydelig, sier han. Hun smiler. Hun går og lukker vinduet.
Hun ser yngre ut enn hun er. Halsen er sterk og lang. Kroppen er veltrent. Huden er melkehvit. Hun kler å være brun, men hun trives med å være blek. Det er greit for ham. Så lenge hun ser sunn ut. Hun bøyer seg og griper glasset, drikker, tar med seg vinen, går til vinduet, ser ut. Hun fjerner hårstrikken mens hun betrakter speilbildet sitt. Hun rister kraftig på hodet, roter til håret med høyre hånd.
Han betrakter henne. Han ser at hun er rastløs. Hun gleder seg til å få gjester. Tre gjester, ser det ut til. De skal ikke spise. Hun serverer kanskje litt ost og kjeks, bare. De skal drikke vin og prate piss før de går for å teste en ny restaurant eller bar. Han vet ikke hvilken ennå, men han er ikke nysgjerrig. Hun liker å prøve nye steder, blir liksom aldri fornøyd, går sjelden tilbake. Hun har det samme synet på menn, til hans store ergrelse. Han kan ikke gjøre noe med det. (Han har uansett en helt spesiell posisjon i hennes liv. Han vil alltid være der.)
Hun setter seg i sofaen, tenner en av sine milde sigaretter.
Hun har ingen smykker på seg, som vanlig. Bare gullringer i ørene. Hun har heller ikke strømpebukse på seg. Hun pleier ikke å ta den på før hun forlater leiligheten. Nå legger hun den ene foten på bordet, vifter med tærne. Hun bruker aldri neglelakk, men ser feminin og lekker ut likevel. Hun slenger også det andre beinet opp på bordet, gliser. Hun liker å være vulgær. Kjolen glir nedover lårene. En liten opphisselse brer seg i ham, og det er som om hun merker det, for plutselig reiser hun seg og danser bortover gulvet. Hun strekker armene mot taket og vrikker kraftig på hoftene, slik vokalisten i Briskeby gjør det. Deretter tar hun et siste trekk, stumper sigaretten i askebegeret og småspringer ut i gangen. Inn på badet, aner han. Hun må sikkert tisse.
Hun liker sannelig å pirre ham, tenker han. Og av og til innbiller han seg at det bare er ham hun liker å pirre. Han rister på hodet. Hun er en raring. Hun overrasker stadig. Ikke det at han ikke blir klok på henne. Han kjenner hennes luner, etter hvert. Hun kan ligge som et slakt i sofaen og deppe. Hun kan grine framfor tv’en. Hun kan rase og skrike i telefonen. Hun kan plutselig le høyt. Hun kan hoppe og sprette av lykke etter å ha mottatt en positiv nyhet i posten. Når hun kommer på at hun må gjøre noe praktisk, for eksempel vanne de tre plantene, gjør hun det i et rasende tempo, som om det står om liv.
Hun har med seg sminken og bordspeilet tilbake fra badet. Hun liker å sminke seg i stuen, noe han setter pris på. Hun fyller glasset sitt igjen, setter seg godt til rette og legger mascara på vippene. Hun gaper lett mens hun gjør det, og han ler av henne, slik han gjør hver gang. Det plager henne ikke at han ler. Hun fortsetter. Øyenskygge, øyenblyant, pudder, rouge, leppeblyant og leppestift. (Helt unødvendig, spør hun ham.) Etterpå studerer hun ansiktet i speilet. Hun smiler ikke. Men han vet at hun er fornøyd. Hun pleier å være tilfreds med utseendet sitt på fredager. På søndager, derimot, føler hun seg sliten og skitten. Uansett om han kaller henne verdens vakreste eventyr, hjelper det ikke.
Han heller vin i glasset. Det er som om vinen blir bedre og bedre, tenker han, spent på hvordan kvelden utarter seg. Han har ikke lyst til å se denne tosken som hun jobber med. Denne glattbarberte jyplingen. I tillegg til å være et par år yngre enn henne, er han et par centimeter lavere enn henne. Og så spiller han golf – noe så harry – og hører på dårlig pop. Han kan ikke fatte hva hun ser i fyren. Men han har ikke noe han skulle ha sagt, dessverre.
Han innrømmer at han begynner å bli lei av å leve på denne måten. Det bør snart skje noe, innser han. I den ene eller den andre retning.
Idet han reiser seg for å gå på do, ser hun på ham. Blikket er åpent og spørrende. Han setter seg igjen. Hun stryker en pekefinger over leppene. Så ser hun på klokken, reiser seg, legger sminken inn igjen på badet, forsvinner så inn på kjøkkenet. Han går og tisser. Raskt. Deretter ser han seg i speilet, stryker en hånd gjennom håret. Han ser godt ut, synes han. Mange snur seg etter ham. Han er veltrent – han velger SATS, han også – og har et rent og lytefritt ansikt. Han har bra klær, er velstelt til fingerspissene. Han skulle ønske at hun så ham, forsto at han er den riktige for henne! Han skulle ønske at hun kunne sette seg ned og se alt i rett lys, innse at ingen kjenner henne slik han kjenner henne. Ikke det at han føler seg brukt eller ført bak lyset – hun skjuler ikke noe for ham, så vidt han vet. Men han befinner seg på sidelinjen. Hun vet det knapt selv, men han blir altfor ofte stående på utsiden.
Det ringer på idet han setter seg. Det er Audun og Marita. Hei der, sier han og smiler mot dem. Han kjenner dem godt og liker dem, ser at de har god innflytelse på henne. De oppdager straks det nye maleriet, liker det. Og så får de servert vin, setter seg i den røde sofaen. Hun sitter på en stol, som han. De blir sittende og skvaldre. Han venter, mest. For han er spent på om det kommer flere. Han liker usikkerhetsmomentet. De lever et spennende liv, han og hun. Det er alltid like interessant og se hvordan kvelden utvikler seg.
Hun serverer ikke annet enn nøtter og druer mens de drikker to flasker vin. (Audun og Marita hadde med seg en god årgang, slik de pleier.) Hun prater, kanskje litt febrilsk. Og da det ringer på, spretter hun opp. Han banner innvendig idet idiotkollegaen hennes kommer inn i stuen. Men han skjuler skuffelsen godt. Han ser på de fire – to par, på en måte – og smiler høflig.
De blir sittende i en halvtime til. Hun slukker lampene, men lar lyset i gangen stå på. Det er bra, tenker han. Det er som en skygge i forhold til en person. En diffus erstatning. Han kan så vidt skimte vinglassene og skålene på bordet. Han svelger den siste vinskvetten mens han reiser seg. Han liker å stå mens han ser henne komme ut av bygården. Hun har en svart kåpe over kjolen. Hun setter seg framme i taxien som venter.
Han snur ryggen til vinduet, tenner en lampe, går på badet og pusser tennene, sprayer seg litt, sjekker at han ikke har svetteflekker under armene. Han lurer på hva slags sko han skal ha på seg. Ja, han blir ikke sittende hjemme alene. Selv om han vet at det er lite sannsynlig at han finner henne, tar han seg en tur på byen. (Han har venner, han også.) Dessuten hender det rett som det er at han treffer en erstatning. Og når erstatningen går, er hun som regel der borte i leiligheten sin, og han har henne helt for seg selv, kan sluke henne med blikket.