Rattatatata, ingen sa ifra

 

Jeg kjenner det på manndommen: Det er kamp. Jeg blir alltid rastløs når laget mitt skal utpå. Dagen går seinere – seinere enn dagene før. Jeg blir… midt mellom glad og gretten og nesten… nervøs, og da lønner det seg å gå ut en tur. Engalufta er frisk, og jeg retter ut ryggen og stikker innom tippekiosken og nikker til vietnameserne bak disken og tipper en skvett, før jeg avslutter beinstrekkinga på butikken, der jeg kjøper aviser, peanøtter og øl. Det er noe høytidig over pilsutpunginga – jeg har ikke penger til pils, men når det er kamp, viker maten. Leiligheta virker også lysere og reinere når jeg har en pils i neven. Jeg åpner vinduet og tar til og med en omgang kost og brett, og når jeg først er i gang, finner jeg fram ei rein fille og feier over bordet og tv-skjermen før jeg åpner ei flaske. Jeg leser sportssidene, og så leser jeg de andre sidene, og så vender jeg blikket mot skjermen og venter på at klokka skal nå målet, slik at kampen kan begynne. Jeg ser utlandsfotball, rally, golf og alt faen, og så blar jeg i kvinnfolkterapeutiske serier og tekst, og så blir jeg rastløs igjen. Jeg veit at jeg kan stikke bort til puben eller vertshuset, men jeg vil ikke sette meg der når det kribler i hjertet, og spesielt ikke når sola skinner. Når det er kamp og sola skinner, er puben full av dagdrivere og karer som avspaserer og blir kake i hoftene før kampen står på trappa. De ler, for fulle menn ler. De støyer og slenger med leppedyret, og nykomlinger brisker seg med innbilte kampkunnskaper. Ja, på kampdager kommer ferskingene – fintfolk som har flytta til bydelen etter at standarden og kvadratmeterprisen ble stiv. De er kunstnere og lærere og meglere, og de kommer hit til enga vår og kaller seg supportere. Svina skulle holde seg til Lyn, Brann, Glimt… De er født inn i noe annet, men de kommer her og presser oss ut, og siden de føler seg… integrerte, sitter de og gliser og skryter av våre gutter på vår pub, og det når vi spiller mot Lyn? Idiotene ser ikke sin idioti! Vi hater Lyn! Vi skal slå Lyn! Jeg synger lavt:

– Han kjørte gjennom by’n, en vestkantgutt fra Lyn. Med hyl og vin og skrens, i sin Mercedes Benz. Rattatattata, ingen sa ifra. Nå ligger’n kald og gjennomhøla neppå Vål’enga.

 

Supporterbussen kjører forbi, full og god, men jeg er ikke misunnelig. 18.000 tilskuere er på vei mot stadion, men jeg trives med å støtte gutta her hjemme, og det står respekt av det hos dem, veit jeg. Supporterflagget vaier lydløst fra stanga under vinduet, året rundt. Flagg på flagg pryder trehusgatene, og det varmer brystet. Her vil jeg være. Stadionpresset stresser meg. Skrotten er stiv, folk har ingen respekt lenger og ørene mine tåler mindre og mindre. Etter at jeg begynte å venne meg til å være aleine, blir pulsen altfor rask altfor fort når jeg mister armslag. Jeg er ferdig med å stå arm i arm. Fy faen, den… suggesjonen gjør meg halvkvalm. Jeg drikker heller butikkpils i min egen sofa og ser for meg at spillerne forlater sine hjem, blir levert på stadion, varmer opp mentalitet og muskler, får instrukser og marsjerer utpå, sterke, skjerpa. Jeg pisser i min egen dass og smiler, drikker og nynner:

– En by, ett lag, ett Vål’enga – hurra, hurra.

Jeg har mista jobben, fred være med gutta som er igjen der, og jeg har mista familien, ære være deler av den. Jeg har tatt imot dritt og hatt pes, jeg har hår i nesa og skitt under neglene og står snart fast i støv og fett fra steiking av egg og karbonader, men laget mitt får ingen kødde med. Jeg veit at sønnen min heier med, og er det noe jeg setter pris på her i livskiten, så er det nettopp det: Det at vi begge ser laget vårt spille og vinne, gjør det lettere å stryke gamle tap med håra. Faen, jeg har det greitt. Jeg har… verdi. Spillerne trenger min støtte, og de akter meg, slik jeg akter dem. Og velter trangen innover meg, kan jeg alltids ta turen bort til vertshuset så snart første omgang er over. Trenger jeg venner, har jeg venner. Noen av oss var med i tjue år før vi ble offisielle. 5. 5. 91 var vi 100. Nå er vi… 10 000. Hvis klanen er en familie, er jeg som bestefar å regne – jeg har visdom bak skjegget.

– Du er mitt Vål’enga, vil alltid trofast være, forsvare klubbens ære. Vål’enga, synger jeg, litt høyere, for jeg er ikke bare supporter; jeg kan faen meg kalles… kjerne.

 

Jeg ser ut vinduet og bort på toppen av kirkespiret mens jeg synger Vålerenga Kjerke, og så gir laget rødt kort til rasisme, før startskuddet lyser mot meg. Jeg reiser meg, setter meg, reiser meg, skrur ned volumet, setter meg, skrur opp igjen og kjenner at det er best jeg ser hele kampen aleine. Da vi blei lurt av Start i Kristiansand i september, skulle jeg vært aleine, og ikke på vertshuset. Da vi tapte mot Steaua Bucuresti, lempa Jonny og Bjørn meg ut og hjem før kampen var over. Jeg blir for sur, sier de. Hallo, sier jeg. De har en IQ på fem halvlitere. De brøler som aper. Men jeg skal holde meg hjemme. De skal få sitte i fred og snakke vekk spillet. Jonny snakker om seg selv, Gunnar snakker om penger, kjerringene fniser og amatører analyserer kampen i filler. Det… provoserer meg. En eller annen innflytterfaen vil rope høyest for å overbevise oss om at han har skifta beite, og det provoserer meg. Vålerenga er faen meg den eneste jeg kan stole på. Ai, ballen nærmer seg mål, og jeg banner og ber. Jeg oppmuntrer, advarer og roser spillerne, og jeg er dyktig: Enga presser Lyn bakover, og det blir innkast. Freddy, som er tilbake etter skade, og det på selveste fødselsdagen, kaster bra. Morten på bakerste stolpe legger inn i feltet. André blir pusha i duell med Leonhardsen. Vi skriker på straffe. Alseth vinker spillet videre, og Lyn får corner. Sørensen slår, og vi får ikke klarert. Sokolowski står aleine og dunker ballen i mål.

– Arni, stønner jeg, og jeg reiser meg og setter meg.

Hadde jeg vært sjef, skulle jeg gitt ham en kjapp liten lusing. Og nå roter forsvaret. Kjetil takler hardt og får gult kort. Onstad header ballen i mål, men blir avblåst for å holde Kjetil nede i duellen. Men så får Freddy ballen. Jeg blir svimmel når han avanserer fram til fjorten meter og skyter UTENFOR. Lyn får nok en corner fra venstre. Men vi får rydda opp, og jeg tigger om spill – ikke frispark og dødballer. Vi må kjøle oss ned, og jeg synger: Hvis det i himmelsenga finnes øl og Vålerenga, da er vi klare når som helst… Brocken må ut, og inn kommer Holm, og vi legger om til 4-4-1-1. Men alt går oss i mot. Lynsuppa skriker etter dommerblås. Ardian, som blir snytt for en corner, kaster ballen i bakken og får gult kort. Først etter 41 minutter får vi corner, uten resultat. Sønnen min spilte fotball, da han var sju og åtte, og han plasserte gode skudd i gollen, og jeg var der. Jeg var en oppmuntrende far. Men det holdt ikke. Han var et talent, sa jeg, men mora…

– Al-Habsi-Babsi-Bånn, murrer jeg, og når vi går rakrygga mot garderoben, går jeg rakrygga bort til vinduet og slipper inn luft og puster godt inn og ut og teller til hundre.

 

Noen roper navnet mitt. Tom – han står nede på asfalten. Sola er i ferd med å slokne.

– Er ikke du på vertshuset? roper han.

– Jeg måtte hjemom, roper jeg.

– Så heng i, sier han, og han har visst tenkt å vente på meg.

Jeg nøler, og han ser det.

– Har det klikka for deg? ler han, og så synger han:

–Det finnes kun ett fotballag, som fyller oss med velbehag.

Jeg gliser. Tom er ok. Tom og jeg har alltid vært naboer og klan. Vi støtter hverandre på kampdager og andre dager. Vi veit hvordan vi skal støtte laget, og han roa meg ned da… kona mi stakk av uten å si ifra. Jeg pisser og finner fram to kalde små. Jeg synger nedover de sprukne trappene:

– Du kødder ikke ustraffa med Vål’enga. Du kødder ikke ustraffa med oss. Du slenger ikke dritt om Vålerenga, og gjør du det, kom uttafor og sloss. Vi vil forsvare klubben vår til siste mann, et øye for et øye, tann for tann.

 

Tom takker flott og klinker flaske. Han kommer rett fra murerjobben og tåler mye, mens jeg kom fra malerjobben en gang i forfjor, og det var det, og siden det ikke er mer enn ti år til jeg er pensjonist, så… Det er mulig han ikke husker at jeg ikke har hatt annet å gjøre enn å sitte hjemme og drikke meg ør på plastflasker. Jeg bestemmer meg for å ta det med ro i rundene. Jeg konsentrerer meg om ikke å snuble i ord når jeg gir ham førsteomgangsreferatet, og når vi entrer vertshuset, lar jeg ham finne en krok mens jeg handler. Folk sitter tett. Jonny, Bjørn og Runar sitter fremst. Kjerringgjengen skravler ved vinduet. Enkelte hilser. En som jeg ikke kan huske å ha snakka med, nikker, og jeg nikker tilbake, før jeg flytter blikket over på det jeg er kommet for. Folk snakker med hverandre, her på enga, men i dag vil jeg helst ikke snakke med noen. Så snart kampen er over, skal jeg snikstikke.

– HALLA! skriker en eller annen, og jeg får et klaps på skuldra, men jeg stirrer på skjermen, for vi er i gang, og det uten spillerbytte.

 

Lyn bruker flere minutter på et par idiotcornere, den ene dødballen tar den andre og jeg er amper, for jeg er ikke avslappa nok til å heie høylytt i plenum, og jeg er sikker på at det virker inn på spillet. Etter 55 minutter får vi en sjefssjanse. Christian flikker ballen over Berntsen, Ardian står alene med Al-Habsi og skal bare dunke ballen i mål, men prøver å plassere. Al-Habsi får ballen i fanget. Tom dulter i meg for å vise at han har kjøpt øl igjen, og en eller annen sitter og roper, og det på bergensk. Når jeg hører bergensere skryte, tenker jeg på fisk. Vi besøkte akvariet en sommer, da guttungen var fem – faen, han var fin. Bergen er våt fisk. Bergen er Brann. Ronny slår til Daniel som slår til Christian som finner Ardian som blir klippet ned av Berntsen. 

– Rødt, hveser jeg, men det blir gult, og frisparket går rett i muren.

Bergenseren skarrer. Jonny og Bjørn bærer seg. Kjerringene piper, som om de følger med. Sportskommentatorene skriker i høytalerne. Jeg rister litt på hjernen. Noen ser på meg. Det er han som nikka. Jeg drar kjensel på ham. Han smiler. Jeg tar en god kjeft øl. Jeg veit ikke om smilet er… godt. Gunnar dulter i meg og sier at det er lenge siden sist, men jeg har en tanke å tenke ferdig, og når jeg ser opp, ser jeg ingen blikk. Jeg konsentrerer meg om spillet. Tom sier noe og reiser seg igjen. Han drikker fort. Jeg vil egentlig ikke drikke mer, men han er reine servitøren.

– Vi er Vål’engagutta, hoier han, og Jonny med flere slår seg med. – Sitte hjemme på ræva kan’ke være sunt. Vi følger Vål’enga året rundt.

– Det blir ikke det samme på bergensk, ler Bjørn. – Pell deg hjem til din store stå, roper han til bergenseren, og kvinnfolka skriker i det som folk utrolig nok kaller latter.

– Og du, roper Tom til fyren som ser på meg. – Tror du vi drikker saft? Nei, vi drikker ikke saft. Vi drikker bare gull, flirer han. – Lerum er serum; Ringnes ruler.

– Hold kjeft, mumler jeg, mens Tom ler, jovialt, og brått husker jeg at denne… saftkokeren begynte å synge etter Bucuresti-kampen: Saongdal, Saongdal, Saongdal e best, laga maol i aust og i vest, nord å sør mao adle gje tapt, fø’ eit Saongdal i svart-kvite drakt.

Han sang og lo for høyt. Tom flirte og sang med. Jonny og Gunnar sang. Jeg må knurre.

 

Kjetil slår til Daniel som legger ut til Ardian som kommer skrått på mål og skyter UTENFOR. Kommentatoren hyler. Jeg må lukke øra. Sogningen banner, ser jeg. Han spiller skuespill. Adrenalinet stiger og blæra er full. Jeg stjeler ti sekunder og får tømt meg i det stinkende porselenet, og det hjelper – skalletrykket rygger og jeg rekker så vidt tilbake til et frispark som ender i en retur som går rett i hodet på Freddy, som feiler igjen, og Al-Habsi plukker opp ballen som om det var en sjampinjong.

– Kom igjen ’a Jonny, ro deg ned! roper en eller annen, for Jonny står framfor skjermen og klager: Han HATER Lyn.

– Ikke hat meg i dag, skriker han tilbake, for han blir alltid sentimental når vi ligger under, og nå ser jeg ikke hva som skjer, men jeg tror Tore André Flo kommer inn på banen, og da må vi legge om, og nå må vi utligne, og Jonny synger: – Jeg rusla rundt i Oslo by. Det var så mange bønder at jeg faen meg måtte spy. Akerselva stinker som faen. Horestrøket, vi puler hele da’n. Vi er Vål’engas tapre soldater, og vi har aldri bodd i no’ slott. Og vi puler og pisser og raper. Vi er Enga i rødt, hvitt og blått.

Jonny er som vanlig… vulgær. Jeg reiser meg. Sogningen rister på hodet og smiler… selvtilfreds. Enkelte er evig tilfredse. Tom ber meg sette meg. Jonny blir pressa ned i en stol av Bjørn og et par andre karer. Noen ler; noen banner. Flo har visst fått et innkast. Han stusser det videre. Han prøver seg på en halvvolley, men Al-Habsi redder.

– Fao han inn! roper sogningen.

– FAEN! skriker jeg.

Blikkene flakker når jeg møter dem. Det suser i ørene. Noen sier noe om meg, ser jeg. De snakker vel om at jeg drikker for mye, som om jeg drikker mer enn andre. Jeg feirer når vi spiller. Jeg drikker ikke fordi jeg mista jobben eller fordi kona kapitulerte. De snakker om at det klikka for meg og at jeg er løsemiddelskadd og alt faen. Det er ikke sant. Jeg er bare… kjørt. Det er ikke lett. Det er en hard kamp. Vi henter oss aldri INN.

– Det går til helvete, mumler jeg, og jeg ser meg rundt.

Stemningen skurrer. Jeg må kjøpe øl til Tom. Bente – ei av de faste – ser på meg. Hun liker å lure seg med hjemover. Jeg har ennå ikke sluppet henne inn. Jeg har ikke sluppet noen inn. Av og til, i bråkorte øyeblikk, som nå, savner jeg nymalte flater og det å legge seg sammen med… noen.

– Men vi gir ikke opp, sier Tom, og jeg nikker og stirrer på skjermen.

 

Ut går Gashi, inn kommer Hulsker, og så er vi på overtid. Grindheim får gult kort for felling av Sokolowski. Morten får gult kort for felling av Sørensen, tror jeg. Jeg er litt… sint. Hvis jeg ikke er bare brisen eller… forvirra. Tom spør hvordan i helvete det skal gå mot Viking. Jeg orker ikke svare. Jeg har gitt opp, tror jeg. Jeg sliter med å konsentrere meg, og det eneste jeg vil, er å konsentrere meg om spillet, men går jeg hjem nå, vil jeg gå glipp av noe godt – sånn er livet. Verden er tilfeldig ordna i odds og finter. Jeg stirrer på skjermen: farger, drift, liv. Jeg blir forstyrra igjen. Noen puster på meg. Jeg ser opp i pusten. Det er sogningen. Han lukter ikke saft, men øl. Tom gir ham en skål, som om de er venner. Sogningen prøver visst å bli… kjent. Han smiler, som om alt er i orden. Han vil… inkluderes. Han skal faen ikke inkluderes i klanen så lenge vi ikke vinner fram i egne rekker. Jeg prøver å reise meg. Jeg vil hjem. Jeg skal faen meg ta en telefon. Det er lenge siden jeg har prøvd. Guttungen blir fjorten. Det er ikke lett å være fjorten. Men så snart jeg står, veit jeg at jeg kommer til å snuble hvis jeg går, og da er det like greitt å bli sittende og… stampe. Sogningen sier noe om dommeren. Han snakker høyt. Han sier noe om Rekdal. Han snakker i diftonger, tror jeg det heter. Uansett hva det heter, snakker han for høyt.

– Du er fra Sogndal og du er stolt av det? spør jeg, og han ser dum ut. – Er det ingen andre som er like gode? Er dere de aller beste bønda i byen? Skal dere pløye ENGA? spør jeg, høyere, og det blir stille. – Rattatatata, for faen?

Bare fjernsynskommentatorene skvaldrer. Det suser i sivet, tenker jeg. Tom tar meg i armen. Jeg river meg løs. Jeg reiser meg. Ja, jeg kan stå. Jeg står alle kamper ut, om jeg vil, når jeg ikke er… lei. Og så slår jeg. Jeg ser rødt. Jeg ser rød, klissen saft, og jeg slår igjen. Jeg sparker nedover og ser rødt og blått over hvit skrift i panna. Lillestrøm er og blir gul som sott. Gutten bor der, av alle steder.

– Det er ikke noen som kan slå dere nå, sier du? peser jeg, for hjernen min er helt i orden: Jeg husker saftkokersangen og mange barnesanger.

– Det holder, roper Tom, og noen tar tak i armene mine.

På en måte gjør det godt når noen tar tak i armene mine og… løfter meg.

– Du trenger faen meg hjelp, klager Jonny.

Noen sleper bortover gulvet og over dørstokken og ut på trappa, og jeg registrerer at det er blitt mørkt, mens jeg synger, så dypt at ingen kan høre det: Du er mitt Vål’enga, mitt kjære Vål’enga. Du gjør meg lykk’lig. Du gir meg alt. Deg vil jeg følge. Vi svikter aldri, før siste Vålenggutt har falt.