Fra Mafia – fra ”Vi tar livet av hverandre”

Gud talte om natt og dag, død og sorg, urettferdighet, rettferdighet og hevn, og hva ville skje nå? Det handlet om taktikk og overtalelse – hvem drepte Wayne? Tenk! sa Mark og pekte på den halvblanke issen sin. Nettopp! kom det fra Gary. Røyken steg til værs over ham. Det var vindstille. Stearinlysflammene blafret lite. Det kom lite lyd fra elva. Det var merkelig lite mygg i lufta. Mark, som ikke forsto hvorfor han måtte dø, slo seg på brystet, kalte seg mafiaboss og hevdet at vi var hjernevasket, forgiftet av spritskvipet og buskastullet – det hadde flyttet rundt på elementer i hodet på oss. Idiot! kom det fra Hedda, som hadde hatt et par lange private samtaler med Mark. De likte hverandre. Men nå så Hedda ut til å trekke seg unna. Den dagen vi hilste på ham, ved ankomst, lå han og leste i hengekøya, lysende. De lange beina dinglet. Øynene var klare, blå. Håret var gyllent og millimeterkort bak de høye vikene. Han var overstrømmende. En omgjengelig optimist, antok jeg. Ikke tysk, men østerriksk. Det ble vel det samme, flirte Hedda – mye mas, dårlig humor, en irriterende arroganse og et ubetydelig utseende. Fy! sa jeg, og da var Mark min type, i Heddas øyne. Hun har det med å koble og spleise og si at livet er kort og mennene mange. Selv om hun kom til å være utro, var det ikke sikkert jeg ville være det, sa jeg. Når jeg hadde anledning til å fokusere på kjæresten min, ble savnet intenst, stikkende – en injeksjon. En dråpe dårlig samvittighet, en dråpe nervøsitet, en dråpe anger. Han hadde formant meg om å ta denne turen sammen med Hedda. Fire måneder, bare. Sytten uker, sytten helger. Det er sunt å savne, sa vi. Vi planla å flytte sammen, etterpå. Men vi burde muligens reise sammen først, tenkte jeg nå. Det er ikke problemfritt å reise med en kjæreste, dag ut og dag inn. Det er ikke problemfritt å reise med noen. Det å reise med Hedda var imidlertid uproblematisk. Og morsomt. Nå påsto hun at hun var stripper, og det ble et leven. Hun argumenterte knallhardt for sin rett til å strippe, de andre jentene argumenterte mot, debatten durte rundt og rundt, til Hedda meddelte at hun var fysioterapeut. Hun hørtes stolt ut, til tross for at hun pleide å si at hun fikk uforholdsmessig mange liv å ordne opp i – ikke bare kropper. Kjedelig! sa Wayne. Shannon sa at vi ville trenge en fysioterapeut når vi fikk alvorlige ræv- og ryggplager av å sitte på bakken i timevis. Vi lo, men bare i et minutt. Noen skulle tross alt dø. Josh sto og sto – han drev med surfing på heltid, var atletisk. Noen ville vite hva vinneren fikk, og han sa at premien var ære, respekt og berømmelse. Hva mer kan man ønske seg? Zamir erklærte at han likevel ville forære et gram til den overlevende, og folk klappet. Wayne var seiersklar – han var tom som en middels stor gategutt. Mark, som ikke røykte, spurte hvordan rus og elendighet kunne utgjøre en premie. Visste vi hvilken skjebne vi ville lide hvis vi ble tatt? Spanerne var flere og lovene strengere enn vi innbilte oss. Tull! innskjøt Gary, idet Hedda hvisket at hun hadde lyst til å fortelle meg noe bare hun visste om Mark. Nå! sa jeg. Senere! sa hun, og adrenalinet livnet til igjen, rundt oss, i oss, og Abiel ble drept. Han gliste, utrolig nok. Nå kunne han pisse, sa han. Hedda plystret etter ham, kommenterte rumpekvaliteten. Israelerne var kjekke. Unge, men sindige, nettopp ute av militæret, soldatkorte på håret, røffe, iført slitte, skittengrønne fiskerbukser og blassvarte langermede t-skjorter, og sandaler, i likhet med alle andre. De virket beregnelige. De framsto ikke som livsnytere. Hvem visste hva de hadde opplevd. De hadde sikkert sine svarte sider. Hedda og jeg hadde ingen svarte sider. Hva visste vi om de andres indre, de andres historie? Ingen var som mennesker hjemme – det var derfor vi tiltrakk hverandre.

J

Fra ”Vi fordyper oss i lidelse”

Jeg fulgte en smal vei langs en brun bekk. Husene var bare skur, og overalt var det halvnakne menn, skitne unger, gamlinger som satt og døste. De betraktet meg, selvsagt, og jeg gjorde mitt beste for å se grei og ydmyk ut. Gatene jeg gikk forbi, inn i og ut av, var smale og like, og de het 143, 113, 350, 360, 368 og så videre. Et par motorsyklister ropte at de ville kjøre meg, guide meg, men jeg ristet på hodet. Jeg hadde et kart i lomma og retningssansen i behold. Etterpå, da Hedda og jeg gikk på hverandre i museet, fikk jeg vite at Hedda hadde gått i ring i gatene og hatet hele verden, angret på at hun forlot meg, angret på at hun forlot Norge. Hun klemte meg. Hun hadde begynt å sippe, innrømte hun. Hun hadde vært livredd. Alle så på henne, som om hun var fra en annen planet. Hun måtte rive løs noen unger som knyttet seg fast i armene hennes. Hun følte seg feilplassert og malplassert. Etter sånt er det godt å drukne sine sorger i vennskap. Det var sånn jeg hadde det da hun forlot meg ved grensen, hadde jeg lyst til å si, men jeg ristet følelsen av meg. Jeg skulle ikke være smålig. Jeg var nok den sterkeste av oss, sa jeg til meg selv, og det gjorde godt. Det var vanskelig, mumlet hun. Dette med Josh. Det ble for mye av mye. Vi burde kanskje reise videre, til Vietnam? Aldri i livet! Vi måtte fortsette og vi måtte fullføre! Og så dette museet, sa hun. Det tok knekken på henne. Nakne jernsenger, rustne etter å ha badet i blod dag etter dag, bulkete fordi mennesker hadde blitt slått i hjel på dem. Og torturapparatene – kjettinger, jernstenger, ståltråd, hakker, bøtter og spader. Vi gikk rundt sammen, forestilte oss scener, jamret, tok bilder. Da vi var nesten ferdige, på vei ut av den av bygningene som er delt inn i bitte små celler som fangene råtnet i når de ikke ble torturert, kom Josh, Tracey, Wayne og Christina, og vi gikk i flokk gjennom rommene der fotografier dekket veggene – nærbilder av mennesker som var for lite ordinære for Røde Khmer. Som i naziregimet skulle barbarismen dokumenteres, før de døde ble slengt i massegraver, mens de tusener av overlevende ble fraktet til dødsmarkene for å drepes der. De avbildede barna så ikke engang desperate ut. De hadde gitt opp, var allerede døde. Kanskje vi skulle adoptere en unge fra Kambodsja? sa Hedda da vi betraktet en liten gutt med blod i ansiktet og opphovnede lepper og tomt blikk. Slik Angelina Jolie hadde gjort. Hvis hun hadde en formue, sa Christina. Tenk å bli tvunget til å torturere! sa Josh. Tenk å måtte framkalle den mest ekstreme smerte i et medmenneske. Blodet drypper, mennesket raller og piper, og du fortsetter utspørringen. Du vil ha navn og fakta. Kanskje du bare vil ha folk til å prise Røde Khmer.

– Ja, og følge reglene, sa jeg. – Sitt stille og vent på mine ordrer, sier du. Hvis det kommer en ordre, hold kjeft. Når jeg ber deg om å gjøre noe, må du straks gjøre det, uten å protestere. Ikke kom med påskudd for å prøve å redde ditt forræderiske ansikt. Mens du blir pisket eller gitt elektriske sjokk, skal du ikke skrike. Hvis du ikke adlyder reglene, får du ti piskeslag eller fem elektriske sjokk.

– Stopp! ropte Hedda og holdt seg for ørene.

Men vi trengte å kjenne til folkets lidelser! sa jeg, og Josh nikket, og Hedda mumlet at jo, vi måtte ikke sove, og vi kunne like gjerne ha blitt født i Kambodsja, og vi ville ikke ha levd.

– Nettopp! sa jeg. – Det kunne ha vært du som ble hakket i hjel. Det kunne ha vært du som sto her og torturerte din forgjenger til døde, uvitende om at du selv snart skulle dø på samme vis. Du tror at du er utvalgt, at du skal leve et bedre liv med bedre lønn enn alle andre, at du befinner deg på innsiden. Og du har fått instrukser om å tenke at dette er den riktige framgangsmåten. Slik skal Kambodsja bli det friskeste landet i hele verden, det mest rettferdige samfunnet med det reneste, hederligste folk. Alle andre sier det, og du vil være som alle andre. Du forholder deg derfor til reglene, lar hvert liv ebbe ut så sakte som du bare kan.

– Maren! utbrøt Hedda. – Du er pervers!

– Familiemedlemmer og alt! kom det fra Christina.

– Ja, si at du kommer på jobb en morgen, fortsatte jeg. – Og der ligger moren din. Hun har lenge gravd vanningskanaler ute i rismarkene. Men én kveld, etter å ha jobbet i fjorten timer uten pause, blir hun overhørt i å klage sin nød. Hun kan ikke forstå hvorfor all risen skal eksporteres. Hun sier til en av sine medgravere at landet ikke kan drives framover hvis de besvimer av sult, og snart blir hun hentet, og nå ligger hun fastbundet og trygler deg om nåde. Men du kan ikke tillate deg å kjenne henne. Hun er den forræderen hun er. Så du leser reglene for henne, slår henne til hun kveles i sitt eget blod.

Tilbake til utgangspunktet