Kunst og bedrag
Reiser ein
til London, må ein tilbringe ein kvart dag på Saachi Gallery. Ja, ein må
det, viss ein er interessert i kunst eller interessert i å bli inspirert av
kunst, og det bør ein vere. Og det er ikkje lett å lure seg forbi galleriet som
ligg og skrik ved sidan av milleniumshjulet: Når eg oppdagar at eg må stå i kø
i ein time for å få sjå byen frå lufta, tar eg med eitt stilling til Saachi
sine innkastarar, som hevdar at kunst er kulare enn utsikt, og i alle fall når
det regnar, og eg kan ikkje velje å heller setje meg på ein pub – kunst
er viktigare enn pils og frityr.
Inne i
den gamle rådhushallen er dei overraskande klassiske veggane springbrett for
samtidskunstnarar som har gjort noko stort som folk endeleg kan få auga opp
for. Det seier i alle fall den velutrusta kunstsamlaren og suksessfulle
kunsthandlaren Charles Saachi sjølv, og kor hadde Damien Hirst og dei
formaldehydsylta kyrne hans vore utan Saachi? Dei hadde til dømes ikkje nådd
Astrup Fernley, og kva skulle oslofolk ha sett på då, ved sidan av Tidemann,
Vigeland og eit og anna sprettent sprell frå Mathias Faldbakken? Eg strenar
forbi eit par keisame måleri og finn Hirst. Haien ler og lammet brekar nesten i
sitt grønblanke akvarium av ei grav, og ved sidan av meg seier ein punkar at
han skulle ønske Hirst – kunstens Johnny Rotten – ville stille ut ei bestemor
eller liknande. Det er meir inspirerande med menneske, seier han, og eg nikkar
og går for å finne den uoppreidde senga til Tracey Emin.
Kor mange
har lagt med Emin i kor mange netter i dei gulbrune sengekleda? må ein spørje,
for det er autentisk! Den skitne trusene er Tracey sine, og
kondomane på golvet har vore inni Tracey, på diverse elskarar.
Pilleeskene, sigarettsneipane, flaskene, det skitne dasspapiret og heile ruklet
tilhøyrer Tracey. Og kor er Tracey no? Og korleis har ho brukt dei nesten to
millionar kronene Saachi betalte for senga? Eg veit berre at ho har kjøpt seg
helseforsikring, for av og til blir ho uendeleg sliten, og så har ho ein
verkeleg fælsleg herpes, seier ho. Eg minnast ein gong eg hadde sjansen til å
kike inn i eit telt der ho hadde skrive namnet på alle ho har hatt sex med, men
eg kika ikkje, og no angrar eg. Men eg skal skrive namnet på alle eg har
hatt sex med i mitt eige telt, planlegg eg, og eg ser for meg Charles
Saachi, i senga si med kjærasten sin, Nigella Lawson, og han kviskrar: ”Viss du
studerer eit stort kunstverk, anar du at kunstnaren er eit slags geni. Og genia
er ikkje som deg og meg. Så ikkje la oss snakke om temperamentsfulle, sjølvoppslukte
og vrange ungar. Kunstnarane har valt den tøffast moglege yrket – ein må vere
smågalen for å ta ein slik jobb. Eg elskar dei.”
Vi har alle behov for å bli elska, og eg vil gjerne
bli elska av Saachi,
så eg ser for meg neste haustutstilling, der eg skal henge – mitt namn,
jomfruverk, gjennombrotsverk! Eg studerer hovudet til Mark Quinn,
det vil seie ein kopi av hovudet, støypt i hans eige blod, og eg ser at kunst
er lett! Eg vil aldri
klare å måle meg mot Ron Mueck, som lagar skulpturar som er så naturtru at ein må
røre ved hud, lepper eller skjegg, for så å oppdage at det er silikon og
fiberglas. (Faren til Mueck ligg der og, stakkar, liten og bleik.) Nei, det er
lettare og betre å etterlikne Chris Ofili, som brukar elefantskit i bileta
sine. ”Skit seier så mykje,“ hevdar Ofili, og eg tar med meg mine ferske,
skitne fantasiar til Richard Wilson sitt oljerom: Eg går ut på ein pir – i ein
pir – midt i ei flate av svart, blank refleksjon, og eg ser og ser på ei open
dør og blir susete og skundar meg ut att. Saachi seier at ingenting er så
spanande som britisk kunst, og inspirasjonen stig i meg: Eg skal bli norsk,
stor kunstnar.
Mannekengane
til brørne Jake og Dinos Chapman gjer meg sint, og det er eit godt teikn –
kunstnarar vekker kjensler fordi dei er kjenslevare. Dei livfulle dokkene er
pynta med kjønnsorgan, og eg ser at mannfolk like gjerne kunne hatt penisen der
nasen står. Det ser naturleg ut, og dette kunne eg ikkje ha klart. Sarah Lucas
lagar derimot figurar av sigarettsneipar, i tillegg til egg og toalett. ”Dassar
er eigentleg heltar,” har ho sagt, og eg nikkar, letta. Alt er lov! I ein
korridor ligg ein sovepose full av menneske, og eg stirar på dette kunstverket av Gavin Turk. Ein skal ikkje ta
på kunsten, nei, nei, men soveposen er knallhard! Eg sukkar imponert. Turk har
vurdert å bli Hare Krishna, han har forma seg sjølv som Sid Vicious i voks, han
har prøvd å vere Che Guevara, og eg skulle helst hatt eit år i kroppen til Yoko
Ono. Alt er mogleg, seier eg og går ut på promenaden, der eg ser alt frå arkitektur til hundedrit
i eit nytt lys. Blant anna tar eg fjorten bilete av ein bøling flasker, ballar
og anna skrot som ligg og snurrar i ein virvelstraum i elva, og eg er så
kunstnarisk at eg framskundar heimreisa for å kome i gang med… Tja. Bra blir
det, i alle fall.
No
klattar og klissar eg litt med akvarell og aspiks. Eit sjølvportrett, kanskje.
Avansert, men kjapt. Er det ikkje så at haustutstillinga har søknadsfrist i
desse dagar?