Kubanske kvinner er så glade i sex at du aner det ikke

Et av Aeroflots fly tar vingene fatt, forlater det isete Norge. Ferden går via Moskva til Cuba, der det skal loffes. Der sola skinner og der kvinner selger seg. Hvis det er sant at kubanske kvinner lar seg penetrere for mat og håpet om ekteskap og eksil. Jeg tror det ikke før jeg får se det. Temaet er uansett ikke der, i den blomstertapetserte maskinen. Ikke før sidemannen har presentert seg og meddelt at han nesten er som kubaner å regne, selv om spanskkunnskapene kunne vært bedre.

La oss kalle ham Mannemann. Han er snart seksti, flerbarnsfar og minst tre kvinners eks. Han har jobbet mye i en høy stilling og har derfor hatt råd til å pensjonere seg tidlig og bo billig i utlandet, der han bader i sol og alkohol. Mannemann har vært i Thailand, Spania og Sri Lanka, men falt for Cuba og har så å si flyttet dit. I Havanna og et par andre knutepunkter har han det deilig. Han har venner og kjærester og lever på kubansk vis, uten at han trenger å forholde seg til USAs meningsløse handelsboikott, jakten på $, rasjoneringskortene eller restriksjonene som Castro og Bush strør om seg med.

– Du skal se de kubanske kvinnene, sier han. – Du skal se måten de danser nedover gata på. De har selvtillit, uansett hvordan de ser ut. De er gjennomført erotiske.

Han smiler. Han er brun og ser yngre ut enn han er. Klærne er unge. Men han er overvektig, slafser og ber om mer vin og mer vin.

– Er det sant at vestlige menn ikke får gå i fred for damer som byr seg fram for penger? spør jeg, for det står så i Lonely Planet. – Er det sant at det uvanlig nok er mer besværlig å være mann på tur enn det er å være kvinne på tur?

Det mangler ikke på oppmerksomhet, repliserer Mannemann. Men jentene er ikke ute etter penger. De er fastlåst og trenger spenning i hverdagen. Kubanere lever et mer utsvevende liv. Kubanske kvinner er så glade i sex at jeg aner det ikke.

Påstår han at kubanske kvinner har det bedre i senga enn norske kvinner? Ja. Kubanske kvinner er mer aktive. De er mer til stede. De debuterer tidligere. Samfunnet er mer seksualisert. Folk roter rundt og eksperimenter mer. Og vestlige menn er attraktive, for de er annerledes, altså spennende, samt at de er snille. De er ikke så jævlig macho, smiler han.

Jeg nikker og minnes en kvinne jeg ble kjent med i Togo. Hun hadde to barn med en slask som stakk og var på jakt etter en hvit mann. Hun tigget meg om å koble henne til en hun kunne være hushjelp for. Jeg spurte om hun virkelig trodde at hun ville få et bedre liv i Europa. Visste hun ikke at vinteren og det norske samfunnet er kalde som i helvete? Nei, det gjorde ingenting, for vestlige menn har utdannelse, kunnskap og et vennlig sinn, sa hun, og jeg så for meg de ensomme, slitne postordrebrudene jeg har møtt hjemme.

– Men jeg har en kompis som jeg ikke lenger liker, meddeler Mannemann. – Han har en kreftsyk kone, og nå har han begynt å reise på gutteturer til Cuba. Han er feit og skallet og ser ikke ut, men de lekreste jenter svermer rundt ham, og han tror at de har lyst på ham. I Cuba er til og med han attraktiv, sier han og skryter av hvor bra de knuller, han og den og den. Kona tror at han ligger på stranda og lader batteriet.

– Hvor mye betaler dere? spør jeg, og mannemann rister på hodet: Jentene er ikke profesjonelle.

– Det finnes en gruppe som ber om en bestemt sum på forhånd, og de har jeg ikke sansen for. De fleste andre er glade for det de får, forklarer han. – Vi må jo hjelpe dem. De liker å bli oppvartet, få en helaften. De blir glade når de får undertøy eller nye sko. Men det er lidenskapen som driver dem. De er ikke horer. Jentene som byr seg fram i norske gater, gjør det for penger. De ligger der, lar seg ta, bleike, beinete. Jentene som byr seg fram i Cubas barer, gjør det for å oppleve spenning og seksuell tilfredsstillelse i en ensformig hverdag, sier Mannemann. – De nyter akten.

– Skuespillere, mumler jeg og forteller om da jeg ble med to menn på horebar i Phuket i Thailand.

Hundrevis av jenter sto klare til å omsverme bleikansiktene, mens jeg kunne betrakte sjarmen, skjønnheten og skuespillet fra sidelinjen. Jentene jeg kom i prat med, ”jobbet i baren” i bare et år eller to og hadde det fint. Etter at jeg hadde stilt noen vanskelige spørsmål, ble smilet imidlertid smalere. Tårene kom. De hatet ”å jobbe i baren”. Men de trengte pengene. De sendte dem hjem, der de gjerne hadde barn. Men det meste gikk til eieren av stedet.

– Nei, nei, nei, sier Mannemann. – Det er ikke sånn på Cuba. Jeg ser at du tviler, jeg kan godt ta deg med på en runde, vise deg hvor frimodige og lystige kubanerne er. Du tror det ikke før du får se det.

Jeg blir ikke med Mannemann på noen runde. Men jeg ser menn i aksjon, og jeg ser kvinner i aksjon. Cuba er levende hjertelig, musikken ljomer fra slitne høytalere og det danses og flørtes. Jeg glor og spør: Danser jentene for å vise seg fram, eller danser de for seg selv? Kler de seg i trange små klær for å vise seg fram, eller er det behagelig? Er miniskjørtet en del av barneskolejentenes uniform fordi været er varmt? Pakkes lår inn i lycra fordi det gir velvære? Jo bredere rumpe en kubansk kvinne har, jo trangere bukse, og det er godt å se at former eller valker – kall det hva du vil – ikke gjemmes under lag på lag, slik det er godt å se at kubanske jenter er så kry over puppenes ankomst at de ikke gjemmer seg i svære t-skjorter i to år. Og kubanske menn liker fyldige damer.

På toget til Santiago forteller Robert (19) at han skal hjem etter endt juleferie hos faren i Havanna og at han gleder seg vilt til å se kjæresten igjen. Han banner når toget stopper og stopper, står og står. Han forteller om sin far – en god far, men en helvetes drittsekk som bedro moren igjen og igjen før han dro for godt. Og så forteller han om den uoppfyllelige drømmen om å reise til Europa eller USA. Men brått blir han målløs. Han stirrer. På to tenåringsjenter som fniser seg forbi de småfulle militære vi har rundt oss. Jentene er mer enn lubne. Den største er ikledd to små plagg i signalgrønt. Magen henger utenfor linningen, og Robert følger den med blikket.

– Oj, oj, oj, sukker han. – Kubanske jenter er bare…

Han former en O med tommel og pekefinger, lager kyssemunn.

Jeg ligger i sanden, der tusen vakre mennesker bader litt, drikker mer og beveger seg til rytmer som kolliderer med andre rytmer. Jeg betrakter en nydelig jente med såkalt perfekt kropp, tatovering på korsryggen og g-streng, før jeg legger merke til en radmager transvestitt og en salsadronning. Hun danser flott i rød bikini. Hun gjør samleiebevegelser. Og hun er ikke slank, men det ser fint ut. Jeg glor diskret og oppdager en jentunge som vandrer fram og tilbake sammen med en venninne og to gutter. Miniskjørtet glir stadig ned og blotter en blomstrete truse. Det er påtatt. Da hun stopper like bortenfor meg, er det for å prate med en av de vestlige middelaldrende som ligger og stikker seg ut. Hun ler mot ham, flørter slik jeg aldri har sett en tolvåring flørte. Følget hennes ser en annen vei. Gutten som holdt rundt henne, er en bror, sier hun, før hun bøyer seg ned og gir den fremmede en merkelig klapseklem med hele sin uutviklede kropp.

Samtidig legger jeg merke til at en av strandas uniformerte småkrangler med en høy, mager kvinne som har munnen full av kjærlighet på pinne. Han spør og noterer. Kvinnen suger. Han har identifikasjonskortet hennes i hånda. Hun kikker stadig bort på to bleike menn et stykke unna, og jeg innser at politiet ikke oppholder seg på strendene for å pågripe folk som stjeler eller slår, noe folk heller ikke gjør. De holder jentene under oppsikt. Kubanske kvinner har ikke lov til å prostituere seg

Bryr Mannemann og de andre seg om at prostitusjon straffes strengt? Bryr de seg om at kvinnene straffes strengt? Bryr Bush & Company seg om at kubanske jenter klemmes halvt i hjel under norske ølmager for et par dollarsedler som familien kan bytte inn i melk, dasspapir, antibiotika, en vifte eller en seng til et nyfødt barn? Vil det komme en tid da kvinner slipper å selge seg? Jeg tror det ikke før jeg får se det.

Tilbake til utgangspunktet