Fra Han liker meg – fra ”Det du glemmer, får deg heller ikke til å gråte”

Rahulan visste ikke hva han gjorde da han lot seg verve av geriljabevegelsen, LTTE. Familien hans drev en gullsmedbutikk i sentrum av Jaffna, og han ordnet med bestillinger og betaling, tok inn varer, fikset ødelagte smykker og ekspederte. Når han følte for det, laget han smykker. Det hele er merkverdig, når Anabelle tenker tilbake på det, men det begynte med at en smilende kunde overtalte Rahulan til å bli med på et politisk kveldsmøte. Rahulan var for smart til ikke å engasjere seg, sa kunden. Det gjaldt Rahulans framtid, sa han. Det gjaldt hans families frihet og sikkerhet. Og Rahulan gikk. Han var vel naiv, lett å plukke, har Anabelle tenkt. Han var samvittighetsfull og svak for smiger. Det var derfor de valgte ham ut. Han er ikke svak for smiger nå lenger.

På møtet ble han overtalt til å bli med på et kurs. Et utviklende kurs i historie, politikk og krigføring. En setning som gikk igjen sa at hæren, som på denne tiden var i ferd med å beseire LTTE og erobre Jaffna igjen, var onde villsvin som måtte drives tilbake. Det var noe enhver tamil måtte klare å se. Rahulan var allerede tiger, men visste det ikke selv. Han så ikke at han var i ferd med å bli militant. I motsetning til de fleste andre rundt ham, forsto han rett og slett ikke hvor kurset bar hen.

De giftet seg bare tre måneder før dette. Anabelle var tjuetre. Hun var ettertraktet. Vakker og fra en bedrestilt familie. Men både hun og foreldrene var kresne. De viftet unna mange summende beilere før hun traff Rahulan gjennom hans kusine, en av Anabelles venninner. Anabelle grillet venninnen sin etterpå. Og senere grillet Rahulan sin kusine. Han hadde femti spørsmål, sa hun. Etter seks uskyldige stevnemøter tråkket han og hans foreldre over dørstokken, sjarmerte Anabelles mor og far, lovet solskinn og grøde, og fryden steg og stabiliserte seg. Alt stemte. Rahulan var to uker fra å være ett år eldre enn henne. De var født på samme dag. Mandag. Det tok Anabelles mor som et svært godt tegn.

Etter bryllupet ble hun mer og mer glad for at det ble ham. Han så ikke bare godt ut. Han var ikke bare så høy og rak og langt fra noen svekling at folk så opp til ham. Han var snill som en god gud. Han var som Vishnu, en som ville bygge opp og bevare. Og de var likeverdige. Derfor var hun lykkelig. Helt til han forærte sin tid og tanke til kampen, til han begynte å miste seg selv i bevegelsen. De to familiene fortvilte over Rahulans engasjement. Jo, de hadde mistet avholdte medmennesker i aksjoner som rammet sivilbefolkningen. Jo, de forsto ham, for de ville også løsrives fra singaleserne. De ville bruke sitt eget språk, lese det i avisene, skrive det i brev, dyrke sin religion i fred. Men hvordan oppnå fred ved hjelp av ufred? Hvordan rive seg løs ved å rive folk i filler? (Og så nå, sa de, når Kumaratunga og hennes mor styrte landet! Det kan bare bli bedre når en kvinne styrer, sa kvinnene.) Slik reflekterte også Rahulan, da han fikk snoren med cyanidkapselen trædd over hodet og endelig forsto hvor han var. Men han kunne ikke ta noen u-sving. Derfor begynte de to familiene å planlegge saker og ting. I det stille, selvfølgelig. Mens Rahulan lå i trening med LTTE, solgte de bil, gull, arvegods. Mens han ble en Liberation Tiger og basket rundt i kampen for et fritt Tamil Eelam, tok de imot og gjemte penger. Etter hvert hadde de titusener av kroner. Rahulan deltok i bombeaksjoner. Han var en av de medansvarlige for en eksplosjon i Colombo som drepte så mange at nyheten nådde hele verden og ble værende på dens lepper. Han stormet jungelgarnisoner for å ta så mange regjeringssoldater som mulig. Den gangen regjeringen tok Jaffna i operasjon Solskinn i 95, drepte de for fote. Derfor gjorde han sitt i et slags anstrengt sinne. Han gjorde sitt selv om han innerst inne hatet det. Og han var redd. Han fryktet å bli skutt. Eller å måtte velge martyrdøden, svelge halssmykket for å unngå å overgi seg. Ikke klare å gå denne dødsveien som leder Prabhakaran kommanderte dem til å velge. Og hvis han ikke klarte det? Fengsel. Tortur. Utstøtning. Derfor var han heldig som fikk hoften nærmest knust i en simpel bilulykke. Han har fortalt Anabelle at han kjente en snev av lettelse da han lå klemt fast under bilvraket og skrek i smerte og uvisshet. Da han kom til seg selv på sykehuset, smilte anledningen til ham, anledningen til å karre seg vekk fra den elendige veien han hadde valgt.

Foreldrene og svigerforeldrene utnyttet situasjonen. De organiserte, betalte og pakket for det unge ekteparet. Det ble hvisket og hysjet. En kveld, etter en viss rekonvalesenstid hjemme, holdt de avskjedsmiddag og kjørte Rahulan og Anabelle til flyplassen. De hadde vært gift i to år, men Anabelle hadde knapt sett ham etter det første halve. Bare i disse få månedene etter ulykken hadde hun hatt ham hos seg hver dag og hver natt. Nå skulle de bli kjent på ny, erkjente hun.

Ferden gikk til Singapore, der paret ble hentet på flyplassen og kjørt til sentrum av byen, som var så ren at det å være ute var som å være inne. Mens de drakk stram te i en leilighet i tredje etasje i et bygg som pekte mot stjernene, fikk de hver sin billett nummer to, til Moskva.

– Men hva skal vi der, spurte de.

Videre, ble de forsikret. De og åtte andre.

På flyplassen utenfor Moskva, kald og grå som noe de aldri tidligere hadde kjent på kroppen, ble de hentet av en dongerikledd fyr, tynn og blek og alvorlig. Slik ser altså en russer ut, husker Anabelle at hun tenkte. (Hun visste at Russland var mistrøstig.) Deretter ble de plassert på gulvet i en varebil, kald som ute og mørk som natten. For å holde vantroen i sjakk, snakket de om framtiden. Ingen der hjemme visste vel hvor de var, tenkte Anabelle.

– Jeg tror vi kjører vestover, sa Rahulan. – Vi kjører på en god vei vestover.

Anabelle hvilte hodet på skulderen hans, var sjeleglad for å ha ham. Resten av følget besto av et eldre ektepar og seks unge menn. Ingen av dem kjente hverandre fra før. De fleste kom fra Jaffna eller der omkring. Det andre ekteparet kom fra Puttalam, på vestkysten lenger sør. Den eldre kvinnen gikk i sari. Anabelle hadde på seg svart bukse, en varm, lilla strikkegenser og jakke.

De kjørte i timevis. Da dørene ble åpnet, var det mørkt og enda kaldere ute enn da de satte seg i bilen. To menn tok imot dem og fulgte dem inn i en firkantet betongkloss av et hus. Rahulan haltet fælt. Hoften hans tålte ikke kulden og den ukomfortable sittestillingen. De ble vist inn i et rom uten vindu, men med en lyspære i taket. Det lå madrasser på gulvet, og i en krok sto det to plastbøtter med lokk. Døren ble låst bak dem.

– Dette stemmer ikke. Dette er et fengsel, utbrøt den eldste i følget.

– Jeg er redd, sa konen hans.

Og redde var de i tolv dager. Nervøse, sinte, tørste, sultne. Brød og vann to ganger for dagen var bare nok til å mette dem i de få minuttene de brukte på å få det i seg. Sånn sett måtte de i alle fall ikke bruke bøtten særlig ofte, hvisket Rahulan til Anabelle. Det skulle være en spøk, men det var ingen spøk idet setningen slapp ut.

Ting tar tid, sa russerne. Anabelle tenkte at jo, jo lenger de måtte vente, jo sikrere var opplegget. Jo lenger de måtte vente, jo lenger vekk fra Russland skulle de. Og så fantaserte hun høyt om hvor de kom til å havne. Hva slags liv de ville få.

– Vi skal til Skandinavia, sa Rahulan. – Det er jeg sikker på.

Hvor har han fått det fra? tenkte Anabelle.

Senere, på veien igjen, påsto Rahulan at de kjørte mot vest.

– Hva slags språk snakker de i Skandinavia? spurte han Anabelle. – Engelsk?

Rahulan behersket ikke engelsk særlig godt. Det gjør Anabelle. Det var hun som snakket da de etter ett og et halvt døgn skiftet bil igjen.

– Where on earth are we? spurte hun.

En lav, gold sol stakk i øynene. Anabelle så seg rundt, men blikket fant ikke annet enn flatt landskap og noen bygninger langt borte. De sto parkert ved en grusvei. Det svimlet for henne da hun gikk de få skrittene mellom bilene. Hun kan huske at hun plutselig var i en drøm der to svarte hunder sloss om en råtten fisk. Rahulan grep tak i henne like før hun falt. Hun var utsultet. Det var de alle, tenkte hun mens hun ble ført framover i den digre bilen, traileren. De skulle sitte tett i tett og ansikt mot ansikt. Halve gruppen med ryggen mot førerhuset, resten med ryggen mot tunge kasser som ble stablet opp bak dem. Underlaget var mykt av tepper, takk og lov. Og de fikk vann, kaldt kjøtt og mye brød.

Anabelle glemmer aldri følelsen av å våkne til bølgebevegelser. Det var første gang hun kjente noe slikt, og det gjorde henne glad, for forandring fryder. De måtte befinne seg i Vest-Europa, fant de ut. Der lå Middelhavet og Nordsjøen. Men de var ikke på Middelhavet, for der var det varmt, sa Anabelle. De kunne ha tatt feil, var det en som sa. Det var ikke sikkert de var på vei vestover, selv om Rahulan mente det. Hva om de aldri hadde vært i Moskva, men i en helt annen by? Det som gjaldt var å be, vente og se, sa kvinnen fra Puttalam.

Anabelle glemmer heller ikke drømmen om moren, som satt alene ved et bugnende bord, ikledd flerfoldige smykker og rosa sari med gullstriper. Hun spiste små biter av hver rett. Maten var fargerik. Den skinte som silke. Rettene badet i safran og chili, og nærmest henne sto det skåler med kritthvit, knallgul og brun ris. På flere fat lå det roseblader og forskjellige blå, oransje og grønne frukter som Anabelle aldri hadde sett før. Moren pekte på alle rettene og forklarte hva de inneholdt og hvordan de skulle spises. Hun fortalte hva som passet sammen og hva som ikke passet sammen, hva som passet for kvinner og hva som passet for menn, hva som var lett fordøyelig og hva som var tungt fordøyelig, hva som var sunt for hodet og hva som var sunt for kroppen, hva som kunne spises med hendene og hva som måtte spises med bestikk, hva som var dyrt og hva som var billig, hva som var søtt og hva som var sterkt og hva som var surt. Hva som var saftig og hva som var tørt. Anabelle ble ør i hodet av å høre på henne. Hun kjente ikke moren igjen. Hun var tykk og formanende, aldeles ikke som før. Da hun ble vekket forsto hun først ikke hvor hun var. Hun ble lettet da hun kom på det. Men hun ble trist da hun husket at hun fortsatt ikke visste noe som helst.

Kassene ble lesset av i raskt tempo. De to mennene som kom til syne var begge lyse i håret og skjeggete. Den ene var svært rød i ansiktet. De var i en garasje. I Oslo, hovedstaden i Norge, ble de fortalt. De skulle bare kjøre litt til. Anabelle og Rahulan og to av de enslige mennene i én bil. De fem andre i en minibuss. De skulle til ulike kontorer, fikk de beskjed om. Der skulle de melde seg. De skulle ikke nevne sjåførene eller stedene de hadde vært. Ingenting annet enn at de kom i bil fra Sverige. Ellers kunne de få store problemer. De ville desidert ikke få bli i landet. Familiene deres kunne komme til å lide. De skulle forlate bilen som de kom, én og én eller to og to, gå til døren det ble pekt på og ringe på. Intet snakk. Ingen avskjed. Ingen protester.

– Norge. Jeg sa det, mumlet Rahulan da de satt i baksetet i en stasjonsvogn.

Ellers var det helt stille. De så ut på mørket, gatelysene, husene, bilene, de vinterkledde menneskene. Et kjærestepar sto tett omslynget og kysset hverandre. Anabelle prikket Rahulan i siden og pekte på dem. En full mann sjanglet midt i veien. Sjåføren tutet på ham for å få ham til å flytte seg. Slapset, som de ikke engang hadde sett på bilder før, lød merkelig når dekkene rullet over det.

Hun lurte på hva de to medpassasjerene tenkte. De skulle skilles. Anabelle hadde ikke blitt spesielt godt kjent med de andre. Hun hadde hatt nok med seg selv. Men de hadde vært ett likevel, de ti. Nå skulle de spres for alle vinder, som om de var fluer i et glass som ble åpnet. Det var ikke mer å si om det. Anabelle hadde Rahulan. Det var et sant hell, konstaterte hun.

De to ble sluppet av sist. I en liten by. Det var nesten ingen biler ute lenger. Ingen mennesker. Husene var mørke, bare opplyst utenfra. Sjåføren stoppet mellom to bygninger og pekte på et hus hundre meter bortenfor. Det hadde det samme skiltet som de to andre husene de hadde stoppet ved. Politi, sto det. De forsto hva det betydde. De tråkket ut i slapset, som sprutet opp over skoene og traff huden, fikk dem til å gispe. De gikk forbi et par butikkvinduer med belysning i. Én butikk solgte klær. Anabelle husker tydelig de fine kjolene i svart, grått og rødt. De var utringede og hadde tynne skulderstropper. En av utstillingsdokkene hadde lange, røde hansker og boa rundt halsen. I butikken ved siden av solgte de visst alt mulig. Lamper og porselensdokker, skåler og tørkede blomster. Anabelle grep Rahulans arm. Han haltet verre enn hun hadde sett ham halte siden han begynte å gå etter ulykken. Hun kjente at hun elsket ham. De så på hverandre med besluttsomhet i blikket før de trykket på ringeapparatet. De var i ferd med å entre et nytt kapittel, en ny uvisshet.

Nå, derimot, finnes det ingen uvisshet lenger. De er ferdige med Utlendingsdirektoratet, dumme spørsmål, skumle brev, frustrasjon. De har fått og sortert den informasjonen de trenger for å klare seg i dette landet. Ting fungerer. Alt er trygt. De har en leilighet på Møhlenpris, det tidligere slitte strøket som nå blir finere og finere, med benker og flislagte små plasser mellom gårdene. De har fått tamilske venner. De bruker biblioteket og ser på kabel-tv, er hele tiden oppdatert på hva som skjer i hjemlandet. I fjor tok tigrene Jaffna og resten av nordtuppen tilbake. Og de rykker stadig sørover. De vil ta kontrollen over både Trincomalee og Batticalao. Regjeringssoldatene venter, frykter, forsvarer det de påstår er ett land. Bombene brøler med ujevne mellomrom. Men bare urettvise selvmordsbomber i Colombo brøler så høyt at utlandet hører det. Folk vet ikke hva det dreier seg om, sier Rahulan. De trenger heller ikke å vite det, tenker Anabelle. Hun snakker ikke om det. Hun vil ikke at nordmenn skal se på hjemlandet hennes som usivilisert. Hun kan heller ikke innrømme at hun har begynt å skamme seg. I begynnelsen var hun stolt over å være tamil. Ingen skulle fortelle henne at hun var mindre verdt enn en nordmann. Ingen skulle fortelle henne at Sri Lanka var et sekundært land i verden. Men etter hvert har hun innsett at moderlandet hennes er laverestående. I forhold til Norge er det det. Hun har overbevist seg selv om at det var meningen at de skulle forlate Sri Lanka. Vi er mest norske nå, tenker hun. Det er her vi hører til nå. Ikke alle mener det, men hun har fått høre det flere ganger. Guttorm har sagt at hun er for god for fødelandet sitt. En gang sa han at hun ikke fortjente å bli født inn i et system som fungerer så dårlig. Han mener at mentaliteten der nede virker undertrykkende for evnerike mennesker som henne. Hun er nødt å glemme det som ligger bak henne, sier Guttorm. Da vil hun få et godt liv. Det du glemmer, får deg heller ikke til å gråte, har han sagt.