Det er
dugnad, og sjølv om eg ikkje er riktig frisk, troppar eg opp utanfor blokka til
avtalt tid. Eg har ikledd meg ei stygg t-skjorte som reklamerer for den danske
kloakkmeisteren Rene Kjerside og ei gamal dongeribukse med hol på knea og ein
rosa malingflekk på bakstasen. Eg helsar halvsjenert på dei tolv andre som
ventar på ein eller annan sjef som snart viser seg å vere ei pensjonistdame frå
Høyanger. Eg trudde vi skulle ha eit lite planleggingsmøte først, men det er
visst ikkje naudsynt. Pensjonisten frå Høyanger, knotande som ein draum,
fordeler arbeidet, og yngst som eg er, får eg eit monster av ei avbitarsaks og
beskjed om å klippe busker. Fire andre skal rake alt rask bort til haugen som
aldri blir fjerna fordi han skal rotne av seg sjølv.
Eg klipper og står i som ein typisk norsk
helt, og eg og rakarane er samde om at det er godt å vere ute, bruke kroppen,
vere nyttig og bli betre kjent. Ruskehaugen blir sakte større og blemmene kjem
krypande oppover skrekkfilmsaksa og inn i hendene. Ho som emigrerte frå Sogn
passar på at ingen somlar, og eg ryddar og syng gamle norsktoppsongar som eg
kjem på etterkvart, til det går hol på ei blemme og eg er så sliten at eg
heller blir ståande og prate med ein eldre nabo frå Bømlo som og er sliten. Ho
fortel at ho har vore hos legen og fått vite at ho må få ei sprøyte med B12 ein
gong i månaden. Og ho blir angstridd av sprøyter! seier ho. Eg viftar
kjekt med saksa og anbefaler ein støyt whisky før sprøytestikket. Sidan eg ser
at ho ikkje er samd, peikar eg opp mot taket med saksa og fastslår at vi skulle
hatt ein takterrase. Det himmelhøge taket står jo berre står der og tviheld på
utsikta på egoistisk vis, seier eg, liksom engasjert og så høgt at to av dei
andre dugnadsfrikane blir nyfikne og nærmar seg. Det hadde vore berre lekkert,
seier den eine, som bur over meg. Men berre styreformannen har nøkkel og ingen
får gå opp, seier den andre, ei kjeftesmelle frå Troms*. Så får vi bryte opp
døra, skryt eg, og så får vi fatt i nokre benkar og bord og eit plaskebasseng.
Ingen treng vite det, kviskrar eg og klipper eit par kvistar, for sjefen frå
Sogn ser stygt på oss frå vaktflekken sin. Stygg saks! ropar ein av karane som
har fått i oppgåve å hogge eitt tre, men som har fått blod på tann og har halta
bort til eit tredje tre like bak oss. Eg svingar med saksa som svar, og det er
då dugnaden brått blir kidnappa av lagnaden: Idet eg kjenner at eg treff noko
hardt og mjukt med saksa, ser eg treet kome sigande mot oss, og medan eg både
slepp saksa og dekkjer hovudet med hendene og kastar meg mot ruskehaugen og ser
ho med B12-mangel sige saman, høyrer eg eit brøl frå det som viser seg å vere
styreformannen som viser seg å stå på taket av blokka og visstnok sjekke
belegget, men som no mistar nøkkelknippet sitt over kanten og ned i den opne
kjeften på kjeftesmella frå Troms, nett idet ho ropar at karane skal vel faen
ikkje hogge alle trea. Og medan alt er stille og støyande, grev eg meg
raskt og diskret ned i ruskehaugen, der eg blir liggande til ambulansen har
dratt sin kos og mørkret har senka seg.
* For å vere heilt eksakt, vart ho fødd i Vardø, men faren fekk jobb i Tromsø då ho var ti år, og ho budde der, det vil seie like i utkanten av Tromsø, i eit felt enkelte meiner ligg på ”feil side av brua”, til ho var tjuetre og utruleg nok forelska seg i ein kristen ingeniør som meinte at viss dei flytta sørover, ville det gå dei godt i livet.