Den
reisende – en overgriper
”Et liv uten sex?” spurte filmskaperen Lars Daniel K.
Jacobsen her i Dagbladet nylig. Han refererte til Michel Houellebecqs
omdiskuterte roman Plattform, som skildrer en verden der vestlige,
ensomme turister kjøper sex av ressurssvake, velskapte innfødte. Boktittelen
viser til et program for en naturlig inndeling av verden: De velstående leter
etter den seksuelle tilfredsstillelsen som de aldri har funnet hjemme, de
fattige higer etter alt de velstående har, mens de selv besitter en seksualitet
som ikke er besudlet, og i en verden der jakten på nytelse og materielle goder
er styrende, blir byttehandelen uunngåelig. Jacobsens påstand er at
prostitusjon er et av de subtile systemene menneskene har laget for å utligne
naturens urettferdighet. Det å forby prostitusjon tar fra både den prostituerte
og kunden muligheten til å få et bedre liv: ”Til å kunne reise der hvor alt
annet synes umulig.” Metaforen er interessant – hyppig og hett blir
prostitusjonen debattert, mens turismen, som også kan være et onde, forskånes.
En sommer er over, og selv om turoperatørene har reklamert for ”billig flukt fra norsk sommer”, er det nå sesongen begynner: Vestens rike rømmer fra det kjølige mørket. Vi ser reiseprogrammer, leser reiseskildringer og reiser som aldri før, helst frigjort fra charterturens grep, og helst til land der vi får mye for pengene og slik stiger i verdi. Vi reiser lenger og lenger i tid og rom, og det vi gjør, er nettopp å utligne naturens urettferdighet. De har tropevarme, hvite strender, korallrev, vulkanfjell, gnistrende markeder, billige drinker og vakre, gjestfrie mennesker. Vi har visum, frihet og kapital. To parter utveksler ressurser. Men – som Jacobsen sier om prostitusjon – de to partene må respektere hverandre. Spørsmålet blir hvor mange horekunder som respekterer sin hore, og hvor mange reisende som respekterer samfunnet de gjester.
I Plattform drøfter Houellebecq prostitusjon og reisevirksomhet under ett. Hovedpersonen reiser til Thailand og Cuba på organiserte rundreiser som kombinerer det luksuriøse og det primitive, og på tilsvarende måte får han kjøpt sex som inkluderer nærhet. Han reiser ikke til Gran Canaria, slik han ikke går til sitt eget samfunns horestrøk for å kjøpe ”menneskelig avfall”. Han er både turist og individuelt reisende, slik han er både horekunde og trygg partner. Houellebecq omtaler sex og turisme som handelsvarer på linje med andre goder som eksporteres og importeres. Vi drar ikke til Østen for å nyte fersk kokos og ananas, men for å nyte ren frihet og usjenert utfoldelse. Den optimale ferie får oss til å glemme kjedsomhet, tristesse og stress. Vi skal kose oss, uavhengig av billett og bagasje, og klarer vi å ta et steds uskyld, stiger vi i tillegg i gradene.
Det som tradisjonelt og ideelt sett har skilt de reisende fra charterturistene, er prinsippet om at de reisende lever tett innpå folket de oppsøker, mens turistene søker tilflukt i et kompleks, avsondret fra lokalbefolkningen. Slik mange sexkjøpere nekter å kalle seg horekunder, nekter mange reisende å kalle seg turister – de er dannelsesreisende og landsstrykere, mens turistene er vanebundne konsumenter. I reisehierarkiet har charterturisten stått nederst på rangstigen, mens den som reiser alene og lengst har stått øverst. I vårt årtusen er skillelinjene imidlertid uklare.
Lonely Planet, som på 70-tallet solgte South-East Asia on a Shoestring til de den gang særegne ryggsekkturistene, har i dag av 400 ansatte og 650 guidebøker på 14 språk. Visjonen er: ”Lonely Planet is passionate about bringing people together, about understanding our world, and about sharing experiences that enrich everyone’s lives. We aim to inspire people to explore, have fun and travel often.” Men er det vår rett å erfare, utforske, ha det moro og reise ofte? Bangkoks Khao San har lenge lignet på Magaluf og Ibiza. Mer ubehagelig er det at samlingspunkter som Phnom Penh, Goa, Zanzibar, Copacabana i Bolivia og Dahab i Egypt er blitt mekka for reisende som utforsker seg selv, sin seksualitet og sine grenser. ”Trampeturister”, kaller Houellebecq dem: ”Det eneste de likte var dem selv.” De reisende ser på reisemålet som sitt. Det granskes, brukes og er lett å forlate. Kilimanjaro er dekket av toalettpapir, Vietnam er tilsølt av cannabis og kondomer, Rødehavets korallrev er preget av sår som aldri leges, Thailands unger taper verdighet for hver penn de tigger til seg. I overført betydning etterlater vi oss kjønnssykdommer.
Ryggsekkturisten er ikke lenger spesiell. Slik vi er født med sexlyst og reiselyst, er vi født sosiale, og jo flere reisende, jo større grupper. I Plattform er ensomheten et forenende motiv: De som kjøper sex, flykter fra ensomhet og en grå hverdag. De som reiser, flykter i stor grad fra det samme. Før tok ungdommen et folkehøyskole- eller au-pair-år for å utvikle seg mentalt og sosialt. Nå tar man med seg Lonely Planet og finner tilhørighet og vennskap i fremmede kulturer som er og blir rekvisitter. Kambodsja, blant annet, som preges av en lidelseshistorie uten sidestykke, blir redusert til kulisser for vestlige turisters – og sexturisters – støyende selvrealisering og sosiale spill. Og da de individuelt reisende ikke lenger er individuelle, men gjenger på jakt etter nytelse, er loffing turisme. Samtidig tilbyr charterselskapene utflukter til steder som er ”annerledes” og ”urørt”. Masseturismen og ryggsekkturismen er én industri som i likhet med sexindustrien stadig overskrider grenser og bokstavelig talt blir skitnere.
Slik den som betaler for sex har mer makt enn selgeren, har den som penetrerer et nytt reisemål stort sett mer makt enn lokalbefolkningen. Som reisende gjør vi som vi vil. Uhemmet diskuterer vi politikk, religion og kultur mens vi fotograferer så mange ansikter som mulig, inspiserer templer og ruiner, blotter oss, ruser oss og utfolder oss seksuelt. I et samfunn som streber kan turistindustrien være like forpestende som sexindustrien. Turismen kan være mer ødeleggende enn oppbyggende. En reise kan representere et overgrep.
Medmenneskeligheten burde være vår tids vandringsmotiv, men uansvarligheten og fokuset på egenutvikling er overskyggende. Vi reisende vil helst kjennetegnes av evnen til å være hjemme overalt og se på alle andre som likeverdige, og vi ønsker å uttrykke solidaritet, men fornøyelsen kommer først. Derfor blir ikke turismen rettferdig, slik prostitusjonen ikke blir rettferdig – den blir aldri medmenneskelig. Det er en fattig trøst at flere og flere ryggsekkturister reflekterer over sin rolle og tar selvkritikk, slik moderne sexkjøpere gjør det. Ryggsekkturister i Sørøst-Asia innrømmer at de ikke reiser for å bli kjent med innfødte, men likesinnede. Og slik flere og flere aksepterer at overflodssamfunnet er preget av usympatiske vaner som rusmisbruk og ekskludering av flyktninger, aksepterer flere og flere reisende og horekunder at selv om man blir ønsket velkommen, hjertelig eller ei, så blir man også sett på som inntrenger og eventuell overgriper. Kan vi da respektere oss selv og våre likesinnede?
Hovedpersonen i Plattform velger en enkel løsning: ”Man kan eksistere i verden uten å forstå den; alt en trenger å skaffe seg er mat, kjærtegn og kjærlighet [...] Jeg vet bare at vi alle sammen stinker av egoisme, masochisme og død. Vi har skapt et system det simpelthen ikke går an å leve i, og til alt overmål fortsetter vi å eksportere det.”