L’Oréal – Dalai Lama tur/retur
Hår er ikkje viktig. Nokre hevdar at håret fortel verda
kven du er: Har du velstelt, vakkert hår, er du vellukka; har du feitt, flokete
hår, er du uhygienisk og uinteressert i å klatre i karrierestigar; har du grått
hår, er du ærleg; har du farga håret eldraudt, er du ute etter merksemd; får du
høge vikar i ung alder, blir du herda; har du mista alt, har du kanskje kreft,
stakkar. Men sjå på pavane og Putin. Hår har dei
knapt, men viktige er dei.
Eg togar gjennom Russland
og blar i eit magasin der 210 modellar viser fram sitt oppsiktsvekkande
velstrigla hår, ofte for å reklamere for hårprodukt.
Eg blir kanskje litt forvirra. Eg tar meg i alle fall i å tvinne mitt lange,
blanke hår, og over ein vodka får eg det for meg at eg vil omforme håret til
eit utal slangar. Når eg først sit på ræva på veg mot Mongolia og verken kan
eller treng vaske og fjolle meg på fem dagar, kan eg kanskje skaffe meg den
rastafarisveisen eg alltid har hatt sansen for. Arbeidet vil og redusere
vodkadrikkinga, mumlar eg, og eg får tak i kam, voks og stearin og deler håret
inn i emne.
Eg masar med manken og får
sjølvsagt spørsmål om kvifor, og snart kjem ein klok kar for å fortelje om
rastafarikulturen. Eg må ha alibiet i orden viss eg skal brife med dreadlocks: Eg må sjå på Etiopias tidlegare keisar Haile Selassie – eller Ras Tafari – som min Gud, og eg må halde meg unna prevensjon,
kjøt og rusmiddel, med unntak av marihuana, som er nyttig ved meditasjon. Her
sukkar eg letta – noko må eg få skeie ut med når eg diggar Bob Marley.
Vidare får eg vite at eg må lese 19. kapittel
i Tredje Mosebok, der det står at ein ikkje skal rundklippe
kanten av hovudhåret. På den andre sida spør dei lærde om det var etiopiske
krigarar, etiopiske munkar, massaikrigarar, somaliske soldatar, gallafolket, Mau-Mau-folket eller dei indiske heilage sadhus som påverka til fråhald på klipp- og kjemmefronten.
I alle fall finst det opp mot 700 000 rastafari i verda, og rørsla blei
grunnlagt av jamaicanske Marcus Garvey, som arbeidde
for å motarbeide mindreverdskomplekset kolonialismen og slaveriet hadde ført
med seg. Garvey sa at ein frelsar skulle oppstå i ein
svart konge, og då Ras Tafari blei krona til keisar i
1930, blei Garvey profet, og han skipa Black Star
Liner, som skulle føre alle svarte amerikanarar tilbake til Afrika og Zion – eit prosjekt som enda i konkurs, sjukdom og død.
Sjølv blir eg ført inn i Mongolia og Kina, og
eg kjenner meg snart ganske sjuk i hovudbotnen. Ein skal stadig tvinne, men
ikkje vaske ferske dreads, og eg klør som ein
galen. Eg prøver å fokusere på å lære det forenkla rastafarispråket. ”Me no want beer,” seier eg, og det
heiter ikkje ”vi”, men ”eg og eg”. Eg prøver og å få tak i ei engelsk utgåve av
den heilage rastafariskrifta, Bibelen. Og så mannar eg meg opp, for ein vestleg
kvinneleg rastafarikopi blir møtt med fordommar, spesielt i karibiske miljø.
Korleis skal eg argumentere for at eg er afrikanar, eg som er kvit og
har korrumpert kroppen gjennom å leve feil? Eg stønnar, mest fordi eg klør og
ventar på den magiske dagen då hårrøtene og huda er blitt sjølvreinsande. Eg
blir heller ikkje heilt van med dei kinesiske peikefingrane – sjå håret,
sjå!
Vendepunktet
kjem på reise oppover Yangtzi. Under eit stopp i
fillebyen Yichang, der eg går rundt og flassar og
gnissar tenner og tenker på kva for jobbar dreadsa
vil hindre meg i å få, står eg brått framfor ein frisørsalong. Skal eg klippe
av meg skiten? Nei! Eg går vidare. Det er berre det at eg er i ei
frisørsalonggate, og etter å ha passert tretti salongar, sit eg brått i ein
frisørstol, der eg mimar at frisøren skal finne fram barbermaskina i ein viss
fart.
Den
eine harde floka etter den andre treff golvet, og eg sip innvendig. Frisøren
vaskar håret fem gonger og masserer hovudbotnen vel og lenge. Tilskodartalet stig og eg mimar at eg har ein båt å rekke
og at eg raskt vil bli fleinskalla, men frisøren klipper litt her
og litt der og nektar å tru meg. Etter tre timar må eg brøyte meg veg gjennom
publikum, hive meg inn i ein drosje og kaste meg om bord i båten, der eg blir
liggande i ein sovesallugar og lengte etter både håret og ei barbermaskin.
Kinesarane ser på karaoke-tv og skrålar, og eg prøvar
å rekne ut kor lang tid det vil ta å dyrke nytt hår. Den eine medpassasjeren etter den andre kjem for å kike
på meg – turisten med 2-4 skamklipte centimeter høgt hår – og eg går etterkvart
ut på dekk for å hoppe på elva. Det er då eg oppdagar den vesle
skipsfrisørsalongen, og eg finn meg sjølv på kne, i bøn om barbering.
Frisøren, som finn ein passasjer som kan heile
tretti engelske gloser, ferdigstiller mitt skinhead,
og eg er gjenfødd. Hår er ikkje viktig. Eg er ein munk, får eg høyre når
enkelte medpassasjerar etterkvart vil praktisere engelsk. Eg nikkar nøgd. Eg
går i ein sunn sirkel: Som munk gir eg avkall på det verdslige livet, dameblad
og hårprodukt. Eg har ikkje meir enn eg treng
i sekken, og som tidlegare rastafari er eg allereie både vegetarianar og
fordjupa i ettertanke og meditasjon. Og no er eg jaggu meg på veg til Tibet og
dei store tempel.
Er det ikkje så at håret veks raskare når ein
kjem opp i over