Av Noam Chomsky

I løpet av de siste 25 år har det funnet sted et vedvarende angrep på solidaritet, demokrati, velferdsordninger, alt som griper forstyrrende inn overfor private maktinteresser, og angrepet har vært satt inn mot mange mål. Et av målene er uten tvil utdanningssystemet. Allerede for noen år siden sendte faktisk store investeringsfirmaer som Lehman Brothers og andre ut brosjyrer til sine kunder der de uttalte. "Hør, vi har overtatt helsevesenet; vi har overtatt fengselsvesenet; det neste store mål er utdanningssystemet. Vi kan privatisere utdanningssystemet og tjene en masse penger på det."

Dessuten, å privatisere utdanningssystemet underminerer noe som sees på som en fare. Det er en slags moralkodeks som må undermineres, nemlig forestillingen at man bryr seg om sin neste. Et offentlig utdanningssystem er grunnlagt på prinsippet om det betyr noe for deg om gutten eller jenta i nabolaget får en utdannelse. Og slikt må det settes en stopper for. Det likner på det arbeiderne ved Lowell-fabrikkene i Massachusetts bekymret seg for for 150 år siden. De prøvde å stanse det de oppfattet som den nye tidsånden: "Samle deg rikdom, glem alt unntatt deg selv." Vi ønsker å sette en stopper for slikt. Vi er ikke slik. Vi er mennesker. Vi bryr oss om vår neste. Vi vil gjøre ting sammen. Det betyr noe for oss om gutten eller jenta i nabolaget får en utdannelse. Det betyr noe for oss om andre får en kjørevei, selv om vi ikke bruker den selv. Det betyr noe for oss om barn brukes til slavearbeid i Thailand. Det betyr noe for oss at en gammel person får mat. Det er dette som er sosial sikkerhet. Vi bryr oss om at vår neste får mat. Store anstrengelser settes i verk for å undergrave alt dette – i den hensikt å privatisere aspirasjoner slik at du er fullstendig under kontroll. Privatiser aspirasjoner og du er fullstendig under kontroll. Private maktinteresser har sin egen logikk, og alle må underkaste seg den.

Vel, dette er en del av grunnlaget for angrepene på det offentlige utdanningssystemet, og det går helt opp til universitetene. I universitetssystemet er det en tendens til å gi private selskaper makt og innflytelse, og det har åpenbare virkninger. Du kan se det på Massachusetts Institute of Technology, (MIT) der jeg underviser, du kan se det overalt. Det betyr at man ønsker å skape, akkurat som i industrien, man ønsker å skape en mer fleksibel arbeidsstokk. Det betyr at trygghet undergraves. Det betyr at man kan holde det gående med billig arbeidskraft i midlertidige ansettelsesforhold, for eksempel hovedfagsstudenter, som ikke behøver å betales stort og som kan hives ut – de er midlertidige. OK, de vil være her noen år, så hiver man dem ut og får tak i nye midlertidige.

Det virker inn på forskningen, i en påfallende grad. Jeg er sikker på at du ser det her, men på en forskningsinstitusjon som der jeg arbeider, MIT, ser du det helt klart. Etter hvert som finansieringen skifter fra offentlige kilder, blant annet, tilfeldigvis, Pentagon, faktisk i hovedsak Pentagon, som lenge har forstått at den viktigste rollen den spiller innenlands er å tjene som skalkeskjul for overføring av offentlige midler til private profitt. Når finansieringen går fra Pentagon, det nasjonale forskingsrådet og andre og over til private selskaper, skjer det en merkbar endring. Det er ikke særlig sannsynlig at et privat selskap, la oss si en farmasøytisk bedrift, vil finansiere forskning som vil være til nytte for alle og enhver. Det er unntak, men i hovedsak er det slik at firmaet ikke vil ønske å finansiere for eksempel grunnleggende forskning i biologi, som vil gi resultater som representerer et offentlig gode som alle kan bruke gratis til allmennhetens beste om 10 eller 20 år. Firmaet vil snarere ønske å finansiere ting som det kan tjene penger på og, dessuten, som de kan tjene penger på på kort sikt. Det er en slående, men ikke mindre ganske naturlig, tendens til at selskapsfinansiering betyr mer vekt på hemmelighold og mer vekt på kortsiktige anvendte prosjekter der selskapene har eierkontroll over publiseringsprosessen og bruken av resultatene. Som du vet så er det teknisk sett slik at selskapene som finansierer prosjekter ikke lovlig kan kreve hemmelighold, men det er bare teknisk sett. Faktisk er det slik at det kan de, for eksempel vil selvsagt en trusel om å nekte viderefinansiering fremtvinge hemmelighold. Det foreligger faktisk slike saker, noen av dem så dramatiske at de har funnet veien inn i spaltene til Wall Street Journal. Det var en artikkel i WSJ i fjor sommer, som du sikkert så, om MIT, mitt arbeidssted. Det som hadde skjedd var at en student i informatikk hadde nektet å svare på et spørsmål ved en eksamen. På spørsmål fra professoren om hvorfor, svarte han at han kjente svaret, men at han var blitt pålagt hemmelighold av en annen professor. Grunnen var at i forskningen han gjorde for denne andre professoren, hadde de greidd å finne ut hva svaret var, men de ønsket å holde det hemmelig, for de ønsket å tjene penger på det, eller noe slikt. Vel, som du vet så er dette så skandaløst at til og med WSJ syntes det var ille.

Men dette er bare hva en kan vente seg når en gir de private selskapene større innflytelse. Når alt kommer til alt så er slike selskaper ikke velgjørenhetsorganisasjoner. Som Milton Friedman ganske korrekt sier, men i litt andre vendinger, så har direksjonen (styret) i et selskap i virkeligheten en lovpålagt forpliktelse til å opptre som et monstrum, et etisk monstrum. Deres lovpålagte oppgave er å maksimere profitt for aksjonærene. De forventes ikke å gjøre gode gjerninger. Hvis de forventes å gjøre gode gjerninger, er det antakelig lovstridig, om det ikke er for bløtgjøre folk, øke markedsandelen eller noe slikt. Det er slik disse tingene virker. Man venter ikke at selskaper skal være velgjørende, i større grad enn man venter at diktaturer skal være velgjørende. Man kan kanskje tvinge dem til velgjørenhet, men det er deres tyranniske struktur som er problemet, og i den grad universitetene blir virkefelt for de private selskapene kan man vente seg alle slike effekter.

Og et av resultatene, på en måte det viktigste resultatet, er undermineringen av forestillingen om solidaritet og samarbeid. Jeg tror det er kjernen i angrepet på det offentlige skolesystemet, angrepet på velferdsordningene, anstrengelsene i retning av å hindre enhver form for nasjonal helsetjeneste som har pågått i årevis. Og, faktisk, overalt, og det kan man godt forstå. Hvis man ønsker å "styre menneskenes sjel, akkurat en hær styrer deres legemer," må man ganske enkelt underminere disse samfunnsskadelige forestillingene om gjensidig støtte, om solidaritet, om sympati, om å bry seg om andre mennesker, og så videre og så videre.

Angrepet på det offentlige utdanningssystemet er ett eksempel. Jeg vet ikke hvordan det foregår her, men i Massachusetts, hvor jeg kan se det direkte, foregår det et tilsvarende angrep på de offentlige høgskolene (colleges), som er beregnet på vanlige arbeidsfolk, folk som kommer tilbake til høgskolen når de er halvveis i yrkeskarrieren, mødre som kommer tilbake, folk fra bygettoene, og så videre og så videre, det er hva de offentlige høgskolene har vært, og de angripes nå på en interessant måte. Måten det gjøres på er ved å heve opptakskravene for å komme inn på de offentlige høgskolene uten at de videregående skolene eller grunnskolene gjøres bedre. Så når man ikke forbedrer skolene, men hever opptakskravene for folk som ønsker å ta videre utdanning, er det åpenbart hva som vil skje. Inntaket vil bli lavere, og når inntaket blir lavere, må man skjære ned på lærerstaben, for, som vi husker, vi må være effektive, liksom forretningsforetak. Så man skjærer i staben, og man skjærer ned på tjenester, og da kan man ta opp enda færre, og det blir et naturlig kretsløp og man kan se hvor det hele ender. Det ender med at folk enten ikke søker til høgskolene (colleges), eller at de prøver å finne ut hvordan de kan skaffe 30 000 dollar året for å gå på en privat høgskole. Og vi vet hva det betyr. Alt dette er deler av en generell innsats for å skape en sosial og økonomisk orden styrt av private maktkonsentrasjoner. Den dukker opp overalt.

[Oversatt av Knut Rognes fra 'Assaulting Solidarity -- Privatizing Education', ZNet, 11. mai 2000. Trykt i Klassekampen 25. mai 2000, s. 17]